Sorg

Det er grusomt, tragisk og fryktelig trist det landet vårt har opplevd denne helgen. Jeg har sittet i timesvis foran TV'n. I dag så jeg også den gripende minnegudstjenesten. Mine tanker går hele tiden til ofrene og de berørte. Siden jeg bor et stykke fra Oslo og ikke får anledning til å legge ned blomster sammen de andre sørgende, har jeg laget et lite stilleben med liljer fra hagen og tent et lys - for dyp medfølelse.

Flukt




Jeg har kjøpt meg fluktstol. God, gammel fluktstol. Endelig kan jeg sette meg ned og flykte fra arbeid, kjas og mas! Som jeg gleder meg. Det originale stoltrekket er dessverre hullete. Det har sett sine beste dager og blitt godt brukt av andre mennesker som har vært på flukt. Det gjør ingen verdens ting. Jeg kjøper nytt. Omtrekkingen skal til og med jeg klare - bare jeg får tak i stiftepistol. Stolen er virkelig suveren, den kan klappes sammen og jeg kan ta den med i bilen, kjøre av sted til stranden, ved vannet eller i skogen og sitte-ligge der i timesvis. Å være på flukt kan være en fin ting.

Originale striper.

Fluktstol i ettermiddagssol.

Epler og kakeboks

"An apple a day, will keep the doctor away". Gjett om jeg hørte det i barndommen! Pappa - som var født i 1918 - var nøye på hva vi spiste. Han skulle ha sånne sunne, spreke jenter uten hull i tennene! Vi måtte spise epler. Vi måtte spise gulrøtter. Vi måtte spise grovt brød og drikke H-melk. Vi måtte spise fisk. Masse fisk. Mamma er fra Finnmark. Vi hadde med oss kjølebagger med fisk hver sommer vi kom fra ferie nordpå. Den beholdningen varte gjennom hele høsten. Til og med tørrfisk spiste vi. Synes faktisk det er godt den dag i dag,  men spiser det kun i "ensomme" stunder når jeg vil mimre litt barndom.
Mine gamle foreldre var veldig nøye på dette med mat. "Mistet" vi matlysten, da ble det rabalder. De hadde begge opplevd krigen. Mamma var barn under evakueringen av Finnmark. Pappa var krigsseiler. Det var krigshistorier hver eneste dag rundt kjøkkenbordet. Livet med "tidsvitner" er jeg takknemlig for i dag.

Kakeboksen er fra loppis, favorittboks med Tornerose-figurer, men den er dessverre ikke fylt med kaker, derimot ting.Ting som har en tendens til å flyte rundt; kvitteringer, fyrstikkesker, kulepenner, huskelapper og sånt.

Lille feen i rødt, oransj og rosa er så søt med sitt forfjamsede oppsyn.

06.30

Sto jeg opp til morningen i dag. Det første jeg gjorde var å gå rett ut til postkassen og hente avisen. Ute på trappa gjorde jeg dagens herlige oppdagelse. Jeg så et fantastisk edderkoppnett. De fine spindelvevtrådene med nattens dugg på var så nydelig. De som kjenner meg godt vil nok være veldig forundret over min der og da-fascinasjon av spindelvev. Jeg er nemlig kjent for å ha angst for edderkopper. Jeg får nesten anfall. Blir rett og slett uvel av å treffe en edderkopp. Men det skal være sagt, det er husedderkoppen jeg frykter. Den store, ekle brune som lever i kjellerkroker eller på loftet. De kan jeg rett og slett ikke fordra. Tåler faktisk ikke å se et fotografi av en slik skapning. Men derimot små vevkjerringer - som min mor kaller alle type edderkopper - de er bare hyggelige. Dette nettet er nok vevd av ei vevkjerring og da kan jeg like det. Etter å ha beundret naturens kunstverk noen minutter gikk jeg inn. Drakk kaffe, ordnet med sønnen og gjorde han klar til en lang barnehagedag. Da jeg skulle gå til jobb en drøy time senere, gledet jeg meg til å se edderkoppnettet i morgensol. Men da hadde vinden vært der og blåst det vekk. Godt jeg var klok og knipset bildet av edderkoppens fantastiske spinn.

Takk skapning for kunstverket på  morrakvisten

Mor beundret spindelvev. Datteren var i drømmeland



Tid og sted



Min eldste vattskatt og favorittbilde



Soverommet er stedet i huset som gjøres klar til tapetsering av meg  - som aldri har tapetsert før. Vel, det er egentlig ikke helt sant. Jeg har prøvd meg litt med tapetsering i et av mine gamle klesskap. Nå skal jeg komme ut av skapet og prøve meg på veggen. Bare jeg ikke møter veggen med prosjektet. Sant skal skrives jeg har flere prosjekter gående på en og samme gang. Jeg har det med å bare å begynne på noe, uten å tenke på at ting tar tid. Jeg lærer aldri det. Jeg  rett og slett bare setter i gang.  

Når det gjelder prosjekt; tapetsering, som jeg har så inderlig lyst til å bli god på, må jeg  begynne et sted.  Jeg må ha øvelse-vegg. På dette rommet har vi aldri besøk annet enn hybelkaniner. Det gjør derfor ingen verdens ting om jeg gjør noen nybegynner tabber med tapetseringen. Det er bare jeg som ser blemmene!

Jeg har forresten lært; øvelse gjør mester. Det er derfor bare å prøve-feile-prøve-feile til det blir perfekt. Jeg er glad jeg har den innstillingen – selv om ikke mannen i huset har det på mine vegne. Han er redd det blir kostbart. Men jeg har sagt til mannen, tapetseringen, det tar jeg på mitt budsjett. Det var greit for ham. Da er det bare å sette i gang! Men så var det dette med grunnarbeidet først.... ting tar tid.

Eplekake

Jeg elsker å bake. Derfor baker jeg ofte gulrotkake, eplekake og gjærbakst. Veldig ofte drar jeg til de gamle med kake. Det er mitt bidrag til eldreomsorgen i familien. De synes det er stas, og jeg synes det er veldig hyggelig å komme med kake og unger under armen. Her om dagen prøvde jeg å bake cupcakes. Det gikk ikke bra. De ble tunge og kompakte. Det var nedtur. Men jeg får prøve meg igjen. Kanskje med en annen oppskrift. Cupcake-råd, tips og veiledning mottas derfor med takk.

Eplekake og vintageduk

Summer of '69

Den sommeren har betydd mye for min mor. Den sommeren kjøpte hun disse sandalene med høye hæler i Monaco. Det var hennes første utenlandstur og min mor var 33 år gammel. Feriereisen  gjorde hun sammen med sin bror, søster og hennes forlovede. De fire hadde to fantastiske uker i fyrstedømmet.  Vi døtrene har senere – i alle disse årene etterpå – fått høre dag for dag beskrivelser og sett fotografier av hva de opplevde i Monaco. Min mor har siden ikke reist utenlands. Det er mange grunner til det. Men mest av alt, hun har ikke hatt lyst selv om hun har hatt tid, råd og anledning.  Hun har "prioritert" annerledes.  Hun og vi har alltid reist nordover til hennes hjemplass som ligger i en bitteliten fjord med slektningers hus og en vei, det hele omringet av steile fjell med snø på toppen. Vi reiste aldri andre steder. Som pappa alltid sa; "Nå skal det bli fint, nå har jeg sendt jentene fire uker til Finnmarken". Han pleide å bli hjemme å passe huset.

På lørdag var det direktesendt fra Monaco. Prins Albert giftet seg med en blond skjønnhet. Min mor satt fjetret til fjernsynet. Barna og jeg besøkte henne. Da vi satt og beundret nydelig brud, mimret Grace Kelly – den vakreste vi vet om – hørte jeg atter en gang historien om den store reisen til Monaco i ’69. Om herlige dager som har satt varige minner som hun fortsatt tenker på. Nå synes hun det er hyggelig at jeg tripper rundt i hennes sko, som hun selv ikke kan bruke lenger fordi hun har fått eldre kvinneføtter.

Jeg tripper derfor forsiktig rundt i mammas sko, og tenker på hvor fint det er at min eldre mor fortsatt lever godt på minner om summer of ’69.  Men denne låta, den har hun ikke noe forhold til. Nynner jeg derimot på sangen til Lill-Babs: Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikini, da stemmer mamma i. Det er fint når gamle damer erindrer.

Pent brukt

Like elegant etter alle disse år

WOW

Med nye WOW klær lå datteren utstrakt på sjeselongen lørdag ettermiddag. Det var vekslende vær i helgen. Da det ble grått ute var det bare å trekke inn og strekke seg ut på det gamle møbelet og se litt TV. Jeg gjør meg mine betraktninger; tenk om den gamle Biedermeier sjeselongen anno 1850 kunne fortelle meg om alle sine "utstrakte" mennesker - sukk, den som kunne oppleve et møbel fortelle sin historie.

Sjeselongen ruver litt mye i interiøret. Interiøreksperter hadde nok rådet meg til å kvitte meg med møbelet da den passer dårlig i et en liten stue fra 50-tallet. Men jeg kvitter meg aldri med sjeselongen. På den skal jeg ligge til jeg blir gammel og grå. Og jeg gleder meg - når den til kommer - til å se voksne barn slenge seg ned på den gamle sofaen. Det gjenstår å se om den holder så lenge, alt er jo forgjengelig. 

Ny jakke



WOW! Klærne matcher med dine vatt og puter mamma, det var morsomt sa hun.

   



Glans

Glansbilder i morgensol

Jeg har det med å begynne på ting som jeg absolutt ikke har tid til om morningen. Hvorfor gjør jeg det? Jeg har jo ikke tid til å holde på med gamle glansbilder, flytte på ting, kikke i et blad eller plutselig bare begynne å rydde i en kommodeskuff før vi skal haste av sted til skole, jobb og barnehage. Jeg har da tross alt annet å gjøre som å servere unger frokost. Smøre matpakker. Flette håret på datteren, skifte bleie og kle på strittende liten gutt genser og bukse. Sist men ikke minst; kle meg selv, sminke meg, få skikk på håret og drikke ”må-ha-kaffe”. Dessverre har jeg det med å distrahere meg selv, glemme tid og sted. Her om dagen kom jeg over et gammelt glansbildealbum kjøpt i en bruktbutikk for mange år siden. Siden jeg hadde ”glemt” denne skatten, som jeg tilfeldigvis kom over i en av kommodeskuffene da jeg lette etter noe annet, måtte jeg bare bruke noen minutter på å beundre mine gamle glans i tidlig morgensol ved spisestuebordet. Ungene romsterte rundt meg og lurte svært på hva jeg gjorde;

Datteren - ”Ser du på glansbilder mamma?!”

Jeg – ”Ja, er de ikke fine…”

Datteren: – ”Jammen vi har jo ikke tid til det. Du må flette håret mitt. Klokken er 08.00, jeg vil ikke komme for sent på skolen! Mamma, kom igjen da! Kan du ikke se på de senere i dag?!"

Jeg – ”Jo da, bare ett minutt til , så kommer jeg."

Datter – ”Å, mamma, du er bestandig så treig!”

Datteren kom ikke for sent på skolen. Ikke jeg heller til jobben. Men det var fordi jeg stresset på og var ute av døren i god tid før klokka klang – og jeg sprang til bilen og kjørte av sted til dagens arbeidsøkt.

Sukk, og jeg som klager over tidsklemma. Så er jeg selv skyld i morgenstresset.

Jeg er veldig glad for at vi nå har bedagelige dager, at jeg har fleksitid på jobben og humla suser.  Eneste aber: jeg har fått noe influensalignende greier. Verker i kroppen, hode, svetter og føler meg pjusk. Det er visstnok noe som går.

Lille matros, brølende flodhest og et underlig dyr?

Skjønne, blonde engel som "himler" med øynene?!