Er min barnekjole fra 70-tallet. Heklet av tante Elisabeth. Min datter har vokst fra kjolen, men hun brukte den mye da den passet. Nå er kjolen bare til pynt, men den gjør seg som et grønt og skjønt innslag på det gamle skapet.Tenk, årets første vårtempererte dag opplevde vi her sør på nest siste dag i februar - det har jeg ikke opplevd før!
tirsdag 28. februar 2012
søndag 26. februar 2012
Frokoststund
Frokoststund er hyggelig igrunn. Vel og merke når man har god tid og ikke trenger sluke frokosten fort fordi vi skal rekke jobb, skole og barnehage. Særlig frokost med gjester er hyggelig. En liten kusine var på overnatting i helgen. Til frokost ønsket lille kusine ostesmørbrød, eplejuce og kakao. Ønsket ble imøtekommet og de tre fine ungene hadde en fargerik og munter frokoststund.
lørdag 25. februar 2012
Våronn i februar!
Det er ikke til å tro! I dag har jeg hatt våronn i hagen i februar! I fjor, da klippet jeg hekken i april! Jeg blir litt forvirret, må innrømme det. Men akk så deilig! Jeg har også kjørt kvist og kvast på dynga. Jeg var nok et syn, der jeg kjørte av sted i den lille Ford Fiesta med hele bilen full av kvist! Det var som å kjøre i et reir på hjul! Morsomt, "kan anbefales", he he!
Dagen i dag her sør er nesten surrealistisk! Det er vinterferie og vi skulle jo ha snøret vår sekk og dratt på skitur! Men nei da, i dag gikk jeg og Fiskars ambok! Barna dro av sted med mannen for å besøke gamle bestemødre og all den hyggen det innebærer. Jeg fikk derfor arbeide - stå på - i ro og mak! Det passet meg bra. Jeg har nemlig tilbøyeligheter til å gå inn i en slags arbeidstranse når det gjelder utearbeid! Og ryddig har det blitt i vår hage.
"Julepynten" på trappen har jeg ikke ryddet vekk. Den gjør seg bra også utover senvinteren, våren. Derfor får kristornkvister, tujagrener og store, fine kongler stå. Jeg vet om et sted hvor jeg kan sanke fantastiske kongler! Derfor får de ligge noen dager, uker til påske tenker jeg, som dekorasjon i den gamle potetkurven.
Handlenettet fra Tate i London, den passer på en dag som dette, årstiden har nettopp; endret perspektiv, i år starter den så tidlig som mulig.
søndag 19. februar 2012
Fargerike ting
I dag - og naturlig nok - er jeg inspirert av fargerike fastelavensris. Derfor har jeg laget et lite stilleben på kjøkkenets avlasningsbord med fargesterke, nyttige ting. Vel, nyttig og nyttig har mange sagt. Da jeg her om dagen kom hjem med en pølseboks fra bruktbutikken var det ingen, absolutt ingen; verken mannen, datteren eller de som tilfeldig var på besøk den dagen pølseboksen kom i hus, og jeg var stolt og ville vise mine gjester bruktkuppet, var det ingen som kunne forstå hva jeg skulle med en gammel pølseboks! Nytteverdien så de absolutt ikke, men det gjorde derimot jeg. Den kan brukes til å lagre hvite stearinlys og den er kul med en koriander eller basilikumplante opp i. Men den egentlig grunnen til jeg kjøpte boksen var rett og slett nostalgi og minner.
Jeg husker godt pølsespannene hos bestemor i Finnmark. Det var store spann med hank. Pølsespannene sto lagret i den kalde kjelleren, og vi pleide å hjelpe gamle, stivbeinte Bestemor med å bære de tunge spannene opp den bratte kjellertrappa. Den gangen var pølsemiddager ekstra stas, for Besta serverte mest fisk - fesk!
Minner om pølsemiddager hos Bestemor var derfor grunnen til at jeg måtte kjøpe pølseboksen. Den er rett og slett en enkel ting som satt minnene i sving, snart har jeg huset fullt...et minnenes hus.
Minner om pølsemiddager hos Bestemor var derfor grunnen til at jeg måtte kjøpe pølseboksen. Den er rett og slett en enkel ting som satt minnene i sving, snart har jeg huset fullt...et minnenes hus.
lørdag 18. februar 2012
På vinduet ved vinduet
I går, for nøyaktig 225 år siden sto noen i en adelig bygning, i et gemakk ved et vindu og skrev med en diamant det vakre navnet: Dorthea Catharina, 17. feb 1787.
Jeg har kjent til inskripsjonen i mange år. Ja, helt siden jeg var et lite barn og besøkte den gamle bygningen med pappa for første gang. Den gangen ble jeg fascinert og er det ennå. Tilfeldig i går var jeg i bygningen og kikket ut av vinduet. Og tilfeldig hadde jeg også iPone i jakkelommen og tok et bilde. Jeg tenkte faktisk ikke over at det var 17. februar. Jeg hadde hatt en stressende, krevende dag og datoen reflektere jeg ikke over. Men grunnen til at jeg tok bilde var fordi jeg skulle vise noen rundt i bygningen som nå om vinteren er iskald og egentlig ikke tilgjengelig for publikum. Noen , var to elever, to gutter i tiendeklasse som skriver på en prosjektoppgave på skolen, og mens de to kikket seg rundt i de gamle gemakkene - rommene - kom jeg selv på at jeg må jo ta bilde av den vakre håndskriften på vindusruten, på himmelen. Navnet kommer jeg alltid til å undre meg over. Hvem var hun, hva gjorde hun, hva var skjebnen til Dorthea Catharina?
tirsdag 14. februar 2012
Valentine
Valentine. Kjærlighetens dag. Den rette og ekte mannen i huset har gitt meg tulipaner. Fikk de på søndag i anledning morsdag. Men på denne dag fikk jeg en fin, liten gave, et vintagenål i sølv med turkis liten sten. Den er så fin. Blir lekker på sort bluse eller på en av mine mange kjoler som jeg liker å gå med når jeg vil være fin jente, dame, "frue". Han er snill godeste mannen. Tusen takk, jeg ble så glad - som alltid når han gir meg små gaver.
Det fine hjertet i vintagtekstil er ett av mange som jeg har fått av gode venninne Kaspara. Flere steder i huset er det hjerter fra henne. Noe jeg setter stor pris på. Ha en fin kveld i kjærlighetens tegn.
Bildene jeg har tatt i det siste har ikke vært helt skarpe. De er tatt i ettermiddagslys uten blits med en iPhone. Må si jeg er fascinert over å kunne ta bilder, filme, være på facebook, sjekke blogg, være oppdatert på arbeidsstedes kallender m.m med en telefon! Hadde jeg visst det da jeg var ti år, at jeg skulle få den muligheten som voksen, da hadde jeg vært helt i hundre.
mandag 13. februar 2012
En herre med bart
Jeg falt pladask for denne herremannen der jeg så han på en hylle her om dagen. Er han ikke fin? Fin sveis, fin bart som ikke er stikkende svart, men turkis. Det er nok bare denne karen her som kan være sjarmerende med turkis bart. Jeg måtte eie mannen som jeg kom over i en fin interiørbutikk hvor de selger denne type menn, klær, saker og ting. Nå sitter han i biedermeiersofaen og er det moderne innslaget i stuen. Mannen med bart vakte oppsikt. Mannen her i huset, han jeg deler hverdagene med, lurte veldig på hvor jeg hadde fått han derre der fra? (Sagt med litt sjalusi i stemmen, he he). Jeg trenger flere menn sa jeg da. En nikkedukke og en som deg, en jeg kan bryne meg på.
fredag 10. februar 2012
Marmorhimmel
- Se mamma, se lyset på himmelen min!
Ropte Lille Figur da han så den flotte ettermiddagshimmelen på vei hjem fra barnehagen her om dagen. Han var henrykt og jeg ble glad for hans fascinasjon over den marmorerte himmelen. Det lover bra tenkte jeg.
Det fine med å gå til og fra jobb, til og fra barnehagen hver eneste dag er at jeg får nyte ettermiddagslyset på en helt annen måte enn om jeg kjører bil. Jeg stresser faktisk mindre nå som jeg har bestemt meg for å bruke beina hver eneste dag. Og jeg kommer - tro det eller ei - mye tidligere på jobb. Jeg er der kl. 08.00 og kan gå 15.30. Når jeg er så presis og tidlig ute klarer jeg også å gå til barnehagen uten å stresse. Alt i alt går jeg nesten syv kilometer hver dag! Jeg vet jeg blir sprek av det, og det passer meg bra. Frisk luft får jeg også. Roser i kinnene - jeg er derfor ikke fullt så bleik om nebbet som jeg pleier å være på denne årstiden - det passer meg ihvertfall veldig bra.
Det fine med å gå til og fra jobb, til og fra barnehagen hver eneste dag er at jeg får nyte ettermiddagslyset på en helt annen måte enn om jeg kjører bil. Jeg stresser faktisk mindre nå som jeg har bestemt meg for å bruke beina hver eneste dag. Og jeg kommer - tro det eller ei - mye tidligere på jobb. Jeg er der kl. 08.00 og kan gå 15.30. Når jeg er så presis og tidlig ute klarer jeg også å gå til barnehagen uten å stresse. Alt i alt går jeg nesten syv kilometer hver dag! Jeg vet jeg blir sprek av det, og det passer meg bra. Frisk luft får jeg også. Roser i kinnene - jeg er derfor ikke fullt så bleik om nebbet som jeg pleier å være på denne årstiden - det passer meg ihvertfall veldig bra.
I tillegg synes jeg det er koselig å gå med Lille Figur i paraplyvognen. Der sitter han og spiser banan, rosiner, kjeks og prater i vei om alt han ser.
Søren Kierkegaard har skrevet klokt om det å gå. Det er godt sagt og det er faktisk sant,særlig siste setning:
Tab for alt ikke lysten til at gå. Jeg går mig hver dag det daglige velbefindende til og går fra enhver sygdom; jeg har gået mig mine tanker til, og jeg kender ingen tanke så tung, at man ikke kan gå fra den. Når man således bliver ved at gå, så går det nok.
Ha en fin fredag og helg.
Søren Kierkegaard har skrevet klokt om det å gå. Det er godt sagt og det er faktisk sant,særlig siste setning:
Tab for alt ikke lysten til at gå. Jeg går mig hver dag det daglige velbefindende til og går fra enhver sygdom; jeg har gået mig mine tanker til, og jeg kender ingen tanke så tung, at man ikke kan gå fra den. Når man således bliver ved at gå, så går det nok.
Ha en fin fredag og helg.
Lerketre + marmorhimmel = vakkert |
torsdag 9. februar 2012
Mørk kjellergang
Jeg har et prosjekt på gang. Prosjektet går nettopp ut på å male; gang og trapperom. Forrige eier hadde malt disse kvadratene i huset i en mørk og trasig aprikosfarge. Ikke bra. Derfor, her for litt over en uke siden begynte jeg å male. Kjellerdøren som var naturell, det vil si umalt, tredør satt inn på 80-tallet, har blitt malt hvitt. Deretter tak og vegger. Heldigvis - takk og pris - var kjellertrappen malt hvit. Den trenger jeg ikke å forskjønne med maling med det første. Ikke før den blir skikkelig malingsslitt. Jeg er fornøyd. Det blir hvitt og fint i det mørke rommet. Best av alt er å omgjøre gangen til en liten garderobe med fine knagger til å henge fra seg vesker, lagringsposer med saker og ting. I vårt bitte lille hus må jeg være kreativ i forhold til lagring. Derfor har jeg malt en knaggrekke som er montert på kjellerdøren og noen kroker skal henge ned fra taket. Jeg velger å ikke banke inn kroker på murveggen, rett og slett fordi det er litt jobb å skru krok på murunderlag, 50-tallsmuren kan lett begynne å drysse. Bildene er litt mørke,fordi det ikke er dagslys i gangen. Håper allikevel dere får et inntrykk.
Det er rart med malingsprosjekter. Når jeg først begynner klarer jeg nesten ikke stoppe, rett og slett fordi: forandring fryder. Mon tro om jeg skal ta noen feriedager til prosjektet. Tror det. Må innrømme at det skal bli godt å ferdigstille prosjektet og nyte egeninnsatsen.
Litt sol må inn i gangen. Derfor en gul og kul knagg og sjarmerende, gamle kleshengere pyntet med voksduk! |
tirsdag 7. februar 2012
Et minne
Som henger på veggen i glass og ramme. Her om dagen tok jeg det ut. Jeg skal få scannet bildet, "blåse det opp". Jeg vil ha det i stort format. Jeg ser på bildet hver eneste dag. Liker det så godt. Jeg er to og et halvt år. Pappa er 57. Pappa var godt voksen da han ble far. En lang historie som jeg ikke skal fortelle nå.
Jeg var litt vilter som barn. Likte å løpe rundt om kring. Derfor hadde pappa et godt grep om meg så jeg ikke skulle løpe mot bålet og brenne lanken. Dagen bildet ble tatt er ikke vanskelig å gjette. Det er St. Hansaften. Mamma tror jeg satt i en campingstol et eller annet sted i bakgrunnen. Hun hadde min lillesøster i magen. Det var en herlig tid, da hadde jeg mamma og pappa for meg selv. Det var litt overgang for meg da lillesøster kom til verden og jeg måtte dele dem med henne, men det gikk seg til etter som årene - faktisk - gikk.
Jeg er så utrolig glad i dette bilde. Jeg og mine barn ser på det hver dag. Det står i glass og ramme i en gang hvor ikke sollyset kan bleke det. Desverre har fotografiet blitt litt falmet gjennom årene, derfor må jeg ta godt vare på det. Når jeg ser på bildet skjønner også hvorfor jeg er så glad i rødt og himmelblå, særlig de to fargene sammen. Det er farger jeg husker godt. Den fine, alltid blide pappaen min gikk ofte i himmelblå skjorte. Jeg liker så godt når mennesker smiler, jeg elsker strålende smil fordi jeg fikk mange smil av mamma og pappa som barn. Smil og godt humør var det mye av i min barndom.
Så var også pappas motto, uansett hvor grå dagen kunne være: "Smil til verden og verden smiler til deg". Jeg er glad for at jeg lærte det - det funker!
I går hadde han fødselsdag. Hadde han levd ville han ha fylt 94 år. Rart og fint. Jeg vet at han syntes det var stort å få to jenter i godt, voksen alder. Han pleide ofte å si: - "Jeg er heldig. Jeg har kommet opp i et stim på mine gamle dager".
Morsomt at han pleide å si det. Man er jo saktens i et stim når man har aktive barn.
lørdag 4. februar 2012
Oslo
Jeg er avhengig av doser. Doser av Oslo - så ofte som mulig. Nå var det lenge siden sist dosering. Derfor tok jeg en tur innover i dag. Det var en iskald fornøyelse. Men akk så deilig. Jeg nyter hver time når jeg er i hovedstaden og romsterer rundt, møter venner eller er på jobboppdrag. Jeg har bodd i Oslo i noen år og er derfor godt kjent i byen. Men den gangen gikk all tid til studier på Blindern, jobb ved siden av studiene og trening, og dessverre alt for lite sosialt liv og moro på byen. Heldivis bor jeg ikke langt fra Tigerstaden, derfor, så fort det byr seg en anledning, setter jeg meg på toget for å tilbringe venninnetid - kvalitetstid - i favorittbyen.
Og jeg er avhengig av god bok på toget. Den anbefales. Det er god bok. |
fredag 3. februar 2012
Den gamle barnestolen
Da jeg var liten - jeg husker ikke hvor gammel jeg var men kanskje åtte år - kom pappa hjem med denne lille barnestolen (som er "hjemmesnekret" en gang på slutten av 1800-tallet tror jeg). Han hadde fått den av en bekjent som skulle kaste den. Min far tok den med, fordi han mente at den ville være fin lekestol til min søster og meg. Vi elsket å leke med dukker. Vi rigget til små soner i stuen, på barnerommet som vi delte, eller på den store verandaen vi hadde. Små soner som fungerte som hus eller leiligheter for oss to og våre dukker. Mamma og pappa syntes det var hyggelig at vi lekte i hele huset. Jeg kan aldri huske at de ble irriterte over at det var leker, tegnesaker eller annet rot etter oss. Litt rart å tenke på. Jeg hadde en far som var født i 1918, han var sjøkaptein som likte style, og jeg hadde en mor som var født i 1936, hun ble husmor da hun giftet seg, men var egentlig utdannet hjelpepleier. Begge to var godt voksne da de fikk oss. Vi var ikke planlagte barn, vi var to "overraskelser", muligens derfor de likte barn og rot etter barn.
Min søster og jeg syntes stolen var litt rar, men vi tok den inn i varmen. Min søster hadde den lenge som pyntestol på rommet og i stolen satt hun en litt utslitt bamse hun var glad i. Da jeg fikk barn lurte hun på om jeg kunne tenke meg å overta stolen. Hun har ikke barn og har huset fullt av saker og ting, og jeg takket ja. Det er en stol vi ikke kjenner historien til. Men vi har vår historie. Rart hvor mange lag av historier det kan være knyttet til ting. Det fascinerer.
Her en dag kikket jeg på nettsiden til Mariemarolle, en fin butikk med gamle møbler, saker og ting. Og sannelig fant jeg en gangske lik stol som barnestolen. Jeg kunne godt tenkt meg en stol til voksen kropp, men nøyer meg med den lille barnestolen som brukes til mine interiørblader. Lille Figur (sønnen) er ikke så interessert i å bruke den - han foretrekker å rigge seg til i sofaen med vatt-teppene til mor og ikke sitte rett opp og ned på en "pinnestol"
Ha en riktig fin fredag alle. Jeg har blitt vanvittig forkjølet og kurerer meg selv med x-antall hvitløksfedd. Må ikke bli syk. Jeg har en hektisk helg foran meg. I tillegg har jeg hatt en svært hektisk uke, mye som har skjedd både på den ene og andre måten. Skal bli godt med fredagskveld inntullet i vatt, med beina på bordet, TV, god mat og godis!
Abonner på:
Innlegg (Atom)