Svibler

Det beste med førjulstiden er svibler. Det høres sikkert rart ut, men hver høst gleder jeg meg til sviblene skal komme i butikkene. Det er fine løkblomster som  setter duft og hyggelig stemning innendørs i den mørkeste måneden; november. Jeg har prøvd å plante løkene i beddet på våren men har ikke lykkes i å få dem til å blomstre ute. Jeg har lenge drømt om svibler i hagen. For noen år siden var jeg på ferie i Edinburgh og der så jeg store blomsterbed med svibler, men vårt vinterklima tillater ikke blomsterløkene å overleve.

Svibler og amaryllus blomstrer derfor i vårt hjem i hele november og desember. Sviblene kan bli høye og tunge, og da tipper de fort over og faller på gulvet. Jeg har mange ganger funnet falne svibler i en jordhaug. Derfor, når de har kommet ut i full blomst, skjærer jeg svibelen av sin løk og setter den i en vase. Her om dagen danderte jeg svibler i gamle, små vaser i stilleben på kjøkkenbordet. Deretter satte jeg med ned med en kaffe og luktet på blomorna som oksen Ferdinand.

Loppekasse

Jeg mener settekassen kjøpt på loppis for noen år siden. Her om dagen monterte jeg den over min gamle, ærverdige bondeseng - eller "loppekassa" - som sengen også kalles. Settekassen har jeg  malt hvit, tror den har fem lag maling og enda kunne den fått en omgang til med penselen, men da orket jeg ikke mer. Vurderte lenge å tapetsere de små rommene, men fant ut at det er et prosjekt jeg får leke meg med senere. Faktisk synes jeg små fargerike ting kommer bedre til rette i en hvit kasse. Nå rommer den alle små figurer som datteren ikke leker med lenger og som nå har gått over til å bli pynt, men om noen dager skal figurene pakkes ned for en stund. Da skal mine små nissefigurer og kakeformer pakkes opp og ta plass i "loppekassa", rett og slett for og lage julestemning på gjesterommet. Tror det blir fint.

 

 

Minner fra søndagsskolen

I 1977-78 var jeg et søndagsskolebarn. Ikke noe prakteksempel, jeg var et litt viltert og bestemt barn, i følge min mor. Det var kanskje derfor de sendte meg på søndagsskolen, slik at jeg skulle lære hva som var rett og galt. Om det å snu det andre kinnet til og å være et solskinnsbarn. Jo da jeg lærte mye på søndagsskolen og jeg trivdes veldig godt hos den søte, unge prestefruen som var så munter og glad, som spilte piano og sang så fint. Men søndag-skoleringen hindret meg ikke i å slutte å krangle med min lillesøster, mamma og pappa. Til tider var jeg så vilter at pappa tok meg ut på skogsturer, bare han og jeg, han mente det var bra at jeg fikk flydd fra meg.  Min mor tok seg da av min roligere søster.

Søndagsskolen var det første stedet jeg fikk gå til alene. Det lå ikke langt fra hjemmet vårt, og skolen var i prestens hus, i en kjellerstue i en bolig fra 1960-70 tallet. Det jeg husker godt, i tillegg til alle bibelhistoriene var interiøret. Det tidstypiske interiøret som var annerledes enn vi hadde det. Jeg hadde foreldre som var eldre enn presten og prestefruen. Mamma var i 40-årene og pappa, han var 60 år i 1978.  De hadde altså en mer voksen stil, og interiøret var innredet slik man hadde det på 50-tallet.

Her om dagen fant jeg faktisk et av frammøtekortene. Der sto navnet mitt. Hvilken søndagsskole jeg hørte til og årstallet. I dette koret hadde jeg bare fått en gullfisk og flere stempelfisker. I de andre kortene jeg hadde, som dessverre har gått tapt eller befinner seg i min mors skuffer, så husker jeg at det var både gullfisker og gullstjerner i garnet. Jeg var en stolt søndagsskoleelev.

Som dere ser på bildene har jeg flere religiøse ting . Det var litt av det i vårt hjem. Ikke det at mine foreldre var dypt religiøse eller tilhørte noen menighet. De var det jeg kaller "tradisjon tro-kristne". De hadde vokst opp i en kultur hvor det ikke var spørsmål om man trodde på Jesus eller ikke. De var rett og slett av den gamle skolen hvor aftenbønn og kirkegang på søndagene var viktig. Pappa var ivrigst. Han gikk i kirken hver søndag, så sant han ikke var ute og seilte som kaptein. Han foretrakk sportskapellet her i distriktet. På den måten fikk han trim, gudsord og han møtte spreke folk. Han var en sporty kar som elsket å være ute i skog og mark. Min mor var ikke den troende nikkerstypen, hun så gudstjenesten på fjernsynet eller hørte den på radioen hver eneste søndag.  

På fotografiene jeg viser i dag ser dere et Fader vår-bilde som jeg hadde på rommet mitt. Jeg husker jeg ofte tenkte; så fin Jesus er. Han var sånn engle-pen. Det var faktisk ikke store utseendeforskjell på Jesus og engleglansbildene. Det syntes jeg var fint. I tillegg ser dere et lite englekort. Det var faktisk en av mine favoritter. Den vakre engelen som hjelper det lille lammet. Jeg kunne drømme meg bort i det lille kortet som jeg faktisk hadde fått på søndagsskolen. Jeg har også lagt ved mitt kjære smykke jeg fikk til dåpen. Et hvitt emaljehjerte med bønn på baksiden. Den dag i dag bruker jeg hjertet ofte. Synes det er hyggelig. Så humrer jeg også litt, det står følgende:

Du som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hjelp meg denne dag å være, snill og god dig gud til ære.

Amen

Det står dig, og det i 1972, det året jeg ble døpt. Ha ha, så gammel har jeg blitt!

Denne røde fine mappen og bilde av Jesus med barna har jeg fått av Portofritt. Hun vet nemlig at jeg er et tidligere søndagsskolebarn. Jeg ble derfor utrolig glad for disse søndagsskoletingene.

Nissegutter

Nissegutter danser på mitt bord! De kom inn i huset i går og jeg er sjarmert. Det var i bruktbutikken jeg så nisseguttene. De lå krøllet sammen i en rotekrok blandt blonder og korssting.  Da de så på meg med sitt muntre blikk kunne jeg ikke la dem bli igjen. Jeg fikk kjøpt guttene for noen kroner.

Jeg synes trykte juleduker er så herlige, de minner meg om barndommen. Sånne duker hadde tante Ågoth på små og store teakbord i stuen. I tillegg liker jeg disse fargene; rødt, grønt, himmelblå, gult og litt rosa på hvitt. Det er "hjertebank-farger" for meg. Duken er passe stor, den er som en brikke. I år kommer den til å ligge på bordet, men jeg ser også at den godt kan brukes som tekstil til en pute. Jeg har en gammel slagbenk og den trenger puter, jeg har planer om om sy samtlige kaffebordduker om til puter til slagbenken. Men først må jeg få meg symaskin. Jeg får sende ønskeliste til nissen, ja, kanskje nisseguttene kan være budbringere for meg, jeg har jo tross alt vært snill og gitt de et nytt hjem? Vel, det gjenstår å se om jeg har vært snill nok.

Nå ble dere kanskje overrasket. Dere trodde jeg var den typen som baker syv sorter. Ikke denne jenta nei, jeg nøyer meg en til to slag, Twist og Kong Haakon - konfekt altså - til jul. Det holder det, når jeg også supplerer med en hærskare marsipangriser.  Som dere ser brukes kakeboksen til annet. Jeg er nemlig den typen som gjemmer rot i kakeboksene. Siden jeg har mange kakebokser, ti tror jeg,  kan dere tenke dere hva de er fylt med; nettopp  rot og skrot. Og jeg sier også til samtlige at mitt roteloft er i boks! He, he. Ha en fin lørdagskveld. I morgen er det første søndag i advendt. Jeg må pusse messingen!

Nordlys i kveld

Ikke på himmelen, ikke her sør, men på vårt kjøkkenbord i kveld. Dette er egentlig en liten sukkerskål, en del av en pressglass-serie som ble lansert på 30-tallet. Mannen bak Nordlys het Sverre Pettersen. Jeg har flere glass-skåler i Nordlys, fler enn jeg trenger, men nå i mørketiden passer nordlyset til telys. I dag fatter jeg meg i korthet, har hatt en lang og hektisk dag. Skal bli godt med mat og vin i glasset, men det blir tidlig kveld, for i morgen skal jeg tidlig opp, har heldigvis ikke stramt program, men en del foreliggende "husmorarbeid" venter. I tillegg skal jeg på julemessetur, det er opp til flere i distriktet vårt. Gleder meg. Ha en fin fredagskveld der ute.

Telys

Litt etter litt kommer julepynten frem. En lysestake her, en gammel julekule der. Jeg pleier alltid å pakke opp litt julepynt i slutten av november. Pynten står til første uken i januar, men da må den ned i eskene igjen og hvile. Ligge i lang dvale, til den skal opp igjen og forskjønne hjemmet med sin hygge.  I likhet med dere andre bloggere er også jeg opptatt av levende lys. Telys går det mye av, jeg bruker lysene i små staker beregnet til telys eller andre gamle saker og ting som glass-skåler, norgesglass eller i gamle kopper. I går kjøpte jeg en ny liten ting til telys. Det er ikke ofte jeg kjøper nye ting, jeg faktisk overrasket meg selv der jeg sto og vurderte om jeg skulle handle det lille treet eller ikke.  Som regler shopper jeg lopper, men dette lille masseproduserte treet kom jeg over i en kjedebutikk. Det kostet ikke mange kronene og jeg syntes det var et sjarmerende lite, hvitt juletre som jeg umiddelbart så ville passe sammen med mine gamle ting. Jeg er litt svak for julepynt som er formet som trær. Jeg har flere juletrær, og i år har jeg tenkt å ha en aldri så liten granskog stående på den høye, gamle kommoden, en skog hvor små nissenipsfigurer skal befinne seg. Enn så lenge må det lille treet stå og lyse sammen med telys i en opalglass-skål og et telys i en gammel kopp, som dessverre er i så dårlig forfatning at den ikke kan brukes til kaffe.

Angåene gårsdagens innlegg. Jeg rakk ikke å lage melklister, klipp og lim prosjekter må vente, arbeidsdagene er lange. Men melklister skal prøves, bokens oppskrift på hjemmelaget lim høres overbevisende ut, selv om jeg har mine tvil.  

Klipp & lim

Dette gamle julekortet jeg har fått anledning å beundre. Det er ikke mitt, dessverre. Kortet tilhører en liten samling eldre, vakre julekort. Kortet ble i sin tid sendt til en liten pike på hennes tre års dag den 23.11.1923, i dag er det 88 år siden!

Selv kan jeg  ikke bli annet enn inspirert av piken som klipper og limer iherdig med den ikke-barnevennlige saksen. Mon tro hva slags lim hun brukte? Vann og mel? Og ble hun ferdig til jul?

Mange eldre har fortalt at de brukte blandingen vann og mel som lim. Det var lett tilgjengelige ingredienser og det kostet ikke noe. Jeg ble litt nysgjerrig på dette limet, og har derfor sett etter oppskriften i eldre hobbybøker, og sannelig fant jeg oppskriften på melklister i boken: "Moro for barn" fra 1909:

Melklister er likesaa godt som gummi. Du rører en god meljevning i en liten gryte og lar den koke, mens du rører rundt til den blir klar.

Det må jeg prøve. I tillegg er det jo miljøvennlig lim også, og det kan jeg like. I kveld tror jeg sannelig jeg skal prøve å lage noen kremmerhus av gamle tapeter og glansbilder limt sammen med "vann og mel".

Julens blomster og krydder

På Naturhistorsk museum på Tøyen kan du oppleve å se denne herlige juleutstillingen som er farget oransje. Utstilling som har tittelen; julens blomster og krydder handler om netteopp det. Men tidsperioden utstillingen representerer er ikke julen anno 1800 tallet, men derimot; syttitallet, et tiår mange av oss husker godt.   

Jeg anbefaler denne lille utstillingen. Den har gode, fortellende tekster. Den er utstilt i ærverdige Victoriahuset, et drivhus fra 1876. I tillegg er en spasertur i botanisk hage en flott opplevelse uansett vær og årstid.

Det morsomme med utstillingen er bruken av Rosti-boller og andre kjøkkenting fra syttitallet. Se nøye på kanelen, også den har tidsriktig etikett.

Fra taket henger det kjent og kjær julepynt; appelsiner med nellikspiker

Morsomt å se, de besøkende gjør som naturlig er; lener seg over den originale, oransje kjøkkenbenken og studerer ingrediensene og kjøkkentingene. Jeg anbefaler den nostalgiske sjel som liker å mimre syttitallet å se den lille, sjarmerende utstillingen:

På gulvteppet

Min  mor har fire søstre og to brødre, de kommer fra en liten fjord, hvor det er steile fjell, stor isbre og det ligger ikke langt fra lopphavet. Mamma og hennes søsken har opplevd krigen, evakuering og nedbrenning av Finnmark, og de har  opplevd gjenreisning. I tillegg har familien vært mye rammet av  turberkulose. Bestefar hadde langt sykehusopphold  under krigen på grunn av tuberkulose og mammas to yngste søstre: tante Lillian og tante Toya lå begge over ett år på sykeshus som ungjenter på grunn av diagnosen de fikk en gang på 50-tallet. Gjennom hele min oppvekst har vi fått høre om denne fæle sykdommen. Hvor forferdelig det var. At det var en sykdom som smittet når man hostet, med det resultat at jeg gjennom hele barndommen ble litt redd om noen hostet høyt og surklende uten å dekke til munnen. Jeg var redd for å få tub.

Da Tante Toya lå på sykehuset holdt hun på med små håndarbeidsprosjekter, under oppholdet sydde hun de små dukkemøblene, en liten seng og hun broderte både det ene og det andre. Det er så rart å tenke på at disse søte, små møblene handler om en ung jentes sykdomshistorie som heldigvis endte godt. Min tante ble kurert. Hun har levd med reduserte lunger, men har hatt, og fremdeles har, et godt og innholdrikt liv. I dag er hun 67 år gammel og er en sprek og klok dame med mange jern i ilden.

I helgen var jeg sammen med en av mine kjære kusiner. Hun er like gammel som meg, derfor har vi tilbragt mye tid sammen i barn- og ungdommen. Dessverre ser vi hverandre sjelden nå i voksen alder. Det er fordi jobb og familie tar mye tid. Og siden vi ikke har hverandre i nærheten, går det lenge mellom hver gang vi treffes. Endelig i helgen fikk vi anledning til å tilbringe kvalitetstid sammen, bare hun og meg. Hele lørdagen og søndagen hygget vi oss i hovedstaden, herlige Oslo med alle sine mennesker og impulser. Det som var morsomt denne helgen var at vi mimret mer enn noen gang. Årsakene var mange. Det var lenge siden vi hadde pratet, ledd og utvekslet slekt og historier. Sistnevnte  høres gammelmodig ut, men det er faktisk det vi gjør. Vi snakker om ferie og helgeminner, familieselskaper, onkler, tanter, de andre kusinene, fetterene og besteforeldrene våre. Og vi  mimret da jeg henrykt kastet meg over noen av hennes gamle leker som lå i datterens lekekrok. Vi hadde det så morsomt. Vi satt oss på gulvteppet og "lekte" med tingene slik vi pleide å gjøre. Vi "lekte" med sminkehodet fra 80-tallet. Vi "lekte" med de små pyntedukkene fra forskjellige land i Europa, sånne med nasjonaldrakter på. Og vi "lekte" med den lille sofaen, gyngestolen og stolene som er de små dukkemøblene som hennes mor og min tante Toya sydde da hun var ung og tuberkuløs.

Etter denne helgen vil jeg mer inn til Oslo. Allerede i dag er lengselen sterk. Jeg vil dit for å mimre, møte min kjære kusine og andre venner og venninner. Og jeg vil dit for å være i Oslopulsen som jeg elsker og savner når jeg tilbringer dager her i småbyen.

I forrige innlegg skrev jeg om lerketrær. Til opplysning; jeg så mange på Tøyen og i botansk hage. Og jeg så mange i slottsparken. Om du spør Kongen pent om lov får du sikkert lov å plukke en kvist eller to med kongler på.

I nabolaget

Har vi lerketrær, opp til flere faktisk. Noen store og noen små. De som er i offentlig område har jeg forsynt meg av, men det var ikke lett. Flere har vært der før meg og tatt  fine grener med små kongler på, jeg måtte nesten klatre til toppen av treet og bryte av noen.  Som dere ser - jeg kunne ikke dy meg - har jeg pyntet noen grener med hvite små klokker. Gamle, små klokker til å henge på juletreet. Jeg har valgt å kalle pyten for "vinterpynt", med den betegnelsen kan de stå fremme, selv om det er lenge til jul. De er så små at ikke mannen ser de. Det er bra. Han hadde nok ikke likt at jeg pynter til jul lenge før klokkene kimer inn høytiden.

Jeg står på farten. Kusine venter på meg. Jeg har pakket inn en gave til henne. Jeg kunne ikke dy meg nå heller. Det ble litt jul over denne innpakningen også. Ha en fin lørdag.

4711

Dagens parfyme på halsen; 4711. Flasken har jeg ikke fått av mannen, men av snille, likesinnede Portofritt. Jeg ble så glad da jeg fikk flasken. Den jenta kjenner meg. Og er det noe hun og jeg er gode på, så er det å sverme - ja, jeg velger å bruke det ordet - om det gamledagers saker, ting og dufter.

Apropos dufter. I helgen skal jeg til Oslo. Jentetur. Mann og barn må bli hjemme. Nå skal mor flakse av sted for å "lade opp batteriene". I løpet av helgen håper jeg å få med meg en spennende, duftene utstilling. En utstilling som faktisk passer til dere som liker syttitallet. Den har tittelen Julens blomster og krydder og er oransje og fin!

Ha en riktig fin fredag og helg.

Gyngehester

I mitt yrke jobber jeg mye med gamle fotografier. Jeg ser på gamle bilder hver eneste dag. Jeg er heldig. Det er både underholdene og interessant. I tillegg lærer jeg litt og gjør meg noen refleksjoner hver gang jeg kaster øynene på et gammelt fotografi. I dag har jeg faktisk gått igjennom en del barnebilder.

Jeg måtte dele dette herlige bildet fra 1890 årene med dere. Den lille søte jenta sitter rank i ryggen og høyt på den staselige gyngehesten. Hun kommer fra en fin familie, og har enten arvet gyngehesten eller fått den i gave. Dessverre er det ingen opplysninger til fotografiet, annet enn navnet på jenta og årstallet. Da jeg gikk gjennom fotosamlingen kom jeg på at jeg har et herlig bilde av min lille sønn i full ”galopp” på gyngehesten. Jeg har vist det før, men i dag ville jeg vise det igjen. Det er så artig å sammenligne jenta fra 1890 årene med min sønn som lekte seg med gyngehesten i fjor sommer. Som dere ser; barn er like til alle tider. Selv om min sønn fikk være i full galopp måtte den lille jenta sitte pent og pyntelig mens fotografiet ble tatt. Tidene har forandret seg.

Jeg har faktisk tre gyngehester. Denne fra 1970-80 tallet. Min egen brune fra 1975 og en riktig gammel fra 1910-20. Med andre ord jeg har tre hester i stallen, det er litt mange. Om noen av dere blogglesere er interessert i å kjøpe rød hest til jul, må dere bare ta kontakt. Den kan sendes i "hestevogn" til Oslo i helgen om noen i hovedstaden er interessert.

Lille kanin

Lille kanin i karmen står, venter ikke på vår, men på smånisser, juletrær og søte små prikkede sopper. Lille kanin kjøpte jeg i bruktbutikken for ikke så lenge siden. Rett og slett fordi  nipsfiguren minner meg om kaninene til Beatrix Potter. Som barn var jeg fascinert av Peter Rabbit og alle vennene hans. Jeg husker de ble vist på fjernsynet til jul. Når jeg tenker etter så har jeg faktisk en barnebok som handler om jul hos lille kanin. Lurer på hvor den boken  befinner seg? Sikkert blant mine gamle leker hos min mor. Jeg får ta turen til henne i helgen og lete. Da blir mamma også veldig glad når jeg kommer til henne og leter etter lekene mine. Noen ganger er det fint å aldri bli voksen i sin mors øyne.

I skrivende stund kom jeg også på en annen ting. Min gamle mor synes det er så fint når jeg kommer til henne og slenger meg på sofaen, særlig visst jeg sovner. Da vet hun nemlig hvor hun har meg, den viltre ungen hennes. Hun synes det har vært, og fremdeles er, vanskelig å følge meg og alle mine prosjekter. Jeg er litt hopp og sprett av natur, så har jeg også fått høre; når det gjelder deg så er det bare å si; "Ingen vet hvor haren hopper". Den observante har nok rett.

Dette ble personlig innrømmelser på egne vegne.  Skulle egentlig bare skrive om den lille nipsfiguren som minner meg om barndommes filmer av Beatrix Potter.

Kelim og springbukken min.

Jeg liker kelim, rosekelim, nå i den mørke årstiden. Kelim luner og jeg synes også det passer  fint til vintagetekstiler som bolster, vatt, gamle bommulsputer med broderte monogrammer, og kelim passer også til skinn. På sjeselongen har jeg de ulike tekstilene i skjønn forening. Jeg hadde faktisk "glemt" at jeg hadde disse kelimputene. Men nå som jeg har gått gjennom min samling i kjelleren fant jeg, godt pakket ned i store lagringsposer fra IKEA,  tre kelimputer som jeg kjøpte for noen år siden.

Skinnet som ligger i enden av sjeselongen er faktisk et springbukkskinn. Det fikk jeg av pappa da jeg var liten. Pappa var sjøkaptein og hadde alltid med seg fine gaver til min søster og meg. Hjemme hos mamma og pappa hang de to springbukkene - min søsters og min -  på veggen i trapperommet ned til kjellerstuen. For en stund siden hentet jeg springbukken hjemme hos mamma, men da fikk jeg et problem. Jeg visste jeg ikke hvor og hva jeg skulle gjøre med det fine skinnet. Jeg ville ikke bruke det på gulvet som teppe, da ville det fort bli slitt. Og på veggen ville det her i huset bare se rart ut. Tilfeldig prøvde jeg det på sjeselongen, og der har det blitt liggende, der passer det bra. Det holder seg godt det gamle skinnet som er over tretti år gammelt. Ikke røyter det og det har heller ikke blitt stivt og rart. Nå har også skinnet fått personlighet her i interiøret. Som jeg sier til lille sønnen:

- Der ligger springbukken min. Fine afrikabukken til mamma. Vil du klappe lille springbukken?

Til opplysning, springbukken er Sør-Afrikas nasjonaldyr. Og jeg tror lille springbukk er kjøpt i Durban en gang på slutten av 70-tallet.

Nytt til jul

Nissen hviler og lader opp til julemoro!

Litt ny, gammel julepynt var jeg heldig å komme over i den lokale bruktbutikken her om dagen. Jeg liker så godt den gamle pynten. Der er jeg nostalgisk til tusan! Den slitte, falmede pynten er bare helt herlig. Til jul danderer jeg stilleben både her og der, prøver å moderere meg, men det er ikke lett. Heldigvis er det ikke ruvende pynt. Det meste er smått og full av sjarmerende detaljer. En gang fikk jeg en artig kommentar fra en bekjent som var innom oss en jul for mange år siden . Vedkommende sa:

 - For å se  juletrepynten din må man ha forstørrelsesglass.

Den gangen hadde jeg pyntet treet med bittesmå, tyske trefigurer, sånne som ligner litt på Jon Blund han som Tøfflus i Skomakergata pleide å vise da han snurret film.  Jeg selv var fornøyd og ble ikke fornærmet, derimot syntes jeg kommentaren var både artig og treffende.