Jeg og syttitalskjolen

Nå står jeg frem. Slik ser jeg ut. Jeg har tatt  utfordringen til Lidyll. Jeg og kjolen har valgt å komme ut av skapet. I den anledning et lite refleksjonskåseri om en kjole fra syttitallet. Det tiåret jeg kom til verden.

Neste år er jeg 40. Neste år går jeg inn førtiårs krisa. Om det blir noe da. Det gjenstår å se. Skal jeg være ærlig så tror jeg kanskje den har begynt så smått. Noe er i ferd med å skje. Jeg jakter etter syttitallsting. Klær, sko og løsøre fra det tiåret jeg ble født. Jeg vil ha en del effekter på lager eller tilgjengelig slik at jeg kan ta ut ting fra skapet. Altså saker som setter minnene i sving. Derfor oppsøker jeg loppemarkeder hvor jeg går jakt. Jeg er en tingleter, akkurat som Pippi Langstrømpe. Hun og de to vennene; Tommy og Annika gikk og lette etter ting de kunne ha det gøy med. Blant annet en utstillingsdukkearm husker jeg Pippi fikk tak i. Og den hadde hun jo mye moro med. Sånn vil jeg også ha det. Jeg trenger ikke en utstillingsdukkearm, men andre ting. Jeg har jo blitt inspirert av Pippi. Ikke så rart. Pippi var favoritten blandt barnetvprogrammene da jeg var liten. Jeg vil ha ting anno mitt fødselsår og der om kring. Derfor, var denne kjolen et aldri så lite loppekutt som jeg gjorde på et loppemarked for noen uker siden. Den pluss en oransje hardplastdings til kjøkkenet, en sånn som brukes til bestikk, en beholder man setter kniv, skje og gaffel i etter at bestikket har fått en omgang med zalo og vann. To syttitallseffekter har i det siste kommet i hus. Jeg er fornøyd. Nå praktiserer jeg bruk av tingene. Jeg poserer i kjolen og bruker  bestikkholderen i hardplast. Det vil si den brukes til pynt, en tidsåndseffekt, jeg har oppvaskmaskin. De jeg deler livet mitt med var ikke fult så fornøyd som meg med tingene som har kommet i hus. Jeg skal ikke ordrett referere hva han jeg bor sammen med sa, da jeg fløy rundt i huset med kjolen på og da han høre meg si:

- Jeg føler meg litt sånn som jentene i huset på prærien med denne kjolen på. Hva synes du?

Den følelsen eller sammenligningen så ikke akkurat han. Og han kom med en uttalelse om at fantasien min måtte ikke ta helt av her i huset, for det visste han ikke om han orket. Jeg skal heller ikke referere hva min datter sa. Men det var i hvert fall klar beskjed om at jeg aldri må vise meg i den kjolen der om hun har med seg venninner hjem. Lille sønnen kan jeg referere:

- Mamma, fin. Bursdag?

Siden jeg har denne påbegynnende 40-års krisa på gang, har jeg bestemt at den skal få utløp. Kjolen skal brukes. Platåsko skal jeg skaffe meg. Slengbukse har jeg. Jeg vil ha et komplett antrekk som kan brukes når syttitallsnostalgien skal leves ut for en stakket stund på badet eller de få gangene jeg har huset for meg selv. Visst ingen har lyst til å invitere meg til syttitallsparty sammen med likesinnede. Det hadde vært fint det. Dukker det ikke opp noen invitasjon med det første, i løpet av 2012, da får jeg invitere selv da til party med høy slengbuksefaktor.

Som dere ser står jeg ikke frem i verdens skarpeste fotolys. Det var fordi jeg måtte ta bildene selv. Datteren var nemlig ikke interessert i å fotografere mor i den kjolen.