Et rom med utsikt

Både filmen og gårdsdagens utsikt fra stuen kan anbefales.

 

Ha en fin mandag og ukestart. Kort og konsis fra meg i dag.

På verandaen

På verandaen under ballkongen har vi en fin sitteplass.Der er det koselig å sitte i både i solskinn og regnvær. Nå skal vi riktignok i gang med stor renovering av balkongen. Den ble visstnok satt opp for over tretti år siden og er klar for en skikkelig reparasjon.  Før vi setter i gang med å rive ned, lader vi opp med kaffestunder på en hvitmalt benk.

Thonet og vase

En av mine favorittstoler er denne. Jeg er heldig å ha to. Begge er kjøpt på loppis for noen år siden for noen tiere. Det er en Thonet. En skikkelig klassiker som opprinnelig har vært mørkebrun. Stolene er malt i litt underlige farger. Liker fargene, men mulig de kommer til å bli malt. Enn så lenge får de være slik de er og de er akseptert.  

 

Ny vase har også kommet i hus. Den sammenleggbare artige vasen i plast fulgte med bladet rom 123. Liker vasen utrolig godt, og den passer til "blekkhusvasene", Norgesglassvasene" og de i krystall og pressglass.

Man tager hva man haver...

Man tager hva man haver i et interiør, som gammel tapet når man har glemt å kjøpe inn bokbind. Plutselig var skolehverdagen her med sitt tempo og krav. Noen ganger glemmer jeg hva som kreves av mor til skolebarnet; som å sette bind på bøkene. I går kveld måtte jeg derfor ty til en gammel tapetrull jeg har liggende. Dette er ikke vintagetapet, men derimot en rull (av flere ruller som nå står på loftet) som jeg kjøpte for tolv år siden.Den gangen  likte jeg den gammeldagse looken godt og tapeten ble kjøpt til et soverom vi  tapetserte. Et soverom som var i det første huset jeg eide, et murhus anno 1903. Fargen synes jeg fortsatt er fin; "hudfarge", som i tillegg har fått sin renessanse i disse interiørdager. Og datteren er takk og pris fornøyd med bokbindet. Hun synes også det er fint at mor setter gammel tapet på bøkene. 

Selv gleder meg til å lese bøkene til sjetteklassingen.  Historie var og  er mitt favorittfag!  

Idyll ved utedoen

Vi har mange fine utplasser i den gamle hagen. Til og med ved den gamle utedoen er det en fin plass å sitte. Tro det eller ei, men det er helt sant. Her er det fint å sitte i formiddagssolen og her er det ingen gammel eim fra tidligere tider. Utedoens innhold er takk og pris fjernet for mange år siden. Huset skal vi ta godt vare på. Dessverre er dosetene - for de hadde vært artige å ha - borte og det lille huset består nå kun av et stort rom med ve. Masse ve, nesten sånn at jeg gleder meg litt til kuldegrader og fyring i peisen, for vi ha to favn som står stablet. Det er en fin ting. 

 

 

 

 Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve idyll på en stol ved  to dodører.

På plass

Da er vi på plass. På plass i den gammel villaen og i dens herlige hage. Her kan vi sitte uansett sommervær. Hagen har mange fine uteplasser; utestue, ballkong og fine plasser under frukttrærne. I dag har jeg lest dagens aviser under epletreet. Selv om ikke solen skinte var det fint under treet og skydekket. Etter dagens nyheter brettet jeg opp ermene og begynte luking og rydding av nedfallsfrukt. Det er nok å gjøre her vi har kommet. Men akk, så lystbetont! Dette er givende arbeid. Og etter dager med hvile - grunnet den store flyttesjauen - er jeg motivert til tusan og gleder meg til å gyve løs på tak, vegger og gulv som skal males og ugress som skal lukes. Og her, i dette huset håper jeg vi kan bo til vi blir like gamle som huset selv. Nemlig 89 år gammel.

Saft og tomt fat

Saft og tomt fat har blitt servert ved kjøkkenbordet de siste dagene.  Jeg har ikke hatt  tid til å bake, knapt nok tid til å lage middag.  Dette er det siste bildet fra kjøkkenbordet i 50-tallshuset. Nå har andre overtatt. Det er rart. Jeg kommer til å savne ettermiddagene  ved det lille vinduet i det lille kjøkkenet ved det lille bordet som alltid er så fint i ettermiddagssol. Men det vil bli bra - jeg krysser fingrene for enda bedre -  dit vi flytter. I et hus med stort kjøkken. Et kjøkken vi ikke trenger å rydde hver gang vi skal spise middag og hvor vi får stuer som er nydelige rom i ettermiddagssol. Jeg gleder meg til å tilbringe dager sammen med en 89 åring. Huset altså som er gammel og god årgang.

Innspurt i tingens tilstand

Vi er i innspurten av flytting. Om en uke er det overtagelse her vi nå bor.  Det er slitsomt å flytte eske på eske på eske, møbel på møbel på møbel. Og det er rart, vemodig og en stor lettelse. Nå har vi kommet så langt - "Så langt i livet" , som jeg pleier å si til mannen jeg deler livet med. Vi har enormt mange saker og ting. Enormt. På mange måter synes jeg det er vanvittig. Trenger jeg, vi, alle disse tingene? Nei. Jo! Jeg gjør det. Mange av tingene har stor betydning for meg. Som det slitte lille kosedyret som jeg har lagret - for tiden -  i en egen eske. Det lille kosedyret har fått lapp rundt halsen. En lapp som forteller hvor betydningsfull dyret er for meg. En lapp i tilfelle noen finner det og lurer på hva det er for et loslitt kosedyr? Lappen med min håndskrift kan fortelle at det var det første kosedyret jeg fikk av min pappa. Fått av pappa  for førti år siden.  Min lille sønn synes kosedyret er  fin, men skjønner at han ikke får lov til å leke vilt med lille dyret. Dyret har blitt slitt i pelsen av for mye kos og vatten tyter litt ut. Derfor må det ligge i esken for å "vare evig". Apropos; alle mine ting. Jeg tror jeg konkluderer med at jeg må leve med tingene som gir mening,  selv om det er; enormt. Men for å slippe kaos, er det lurt at jeg kvitter meg med noen stoler, kommoder og kopper og kar og glass. Men det er det. Jeg skal heller sørge for å ha skikkelig orden i tingene. Kanskje skrive små lappper på tingene,  hva de betyr, hva de står for og min historie til tingene. Oj, da har jeg en oppgave livet ut. Men det er fint å ha noen livsoppgaver også. Og arvtagerne, de får gjøre hva de vil med tingene når den tiden kommer. Som min pappa alltid sa; "Husk, du får de ikke med deg". Og det har jeg forstått. Alt er til låns. Pappa lever ikke lenger. Han døde for 15 år siden. Jeg er glad for at jeg både har bilder, brev og ting som knytter meg til han, selv om jeg ikke får de med i graven. Han skulle bare ha visst hvor mye tingene som knytter meg til han betyr. Ja, apropos den graven; jeg er jo så heldig å ha arvtagere. Til og med to. Det er lykke det, og en fin ting!