Vi er i innspurten av flytting. Om en uke er det overtagelse her vi nå bor. Det er slitsomt å flytte eske på eske på eske, møbel på møbel på møbel. Og det er rart, vemodig og en stor lettelse. Nå har vi kommet så langt - "Så langt i livet" , som jeg pleier å si til mannen jeg deler livet med. Vi har enormt mange saker og ting. Enormt. På mange måter synes jeg det er vanvittig. Trenger jeg, vi, alle disse tingene? Nei. Jo! Jeg gjør det. Mange av tingene har stor betydning for meg. Som det slitte lille kosedyret som jeg har lagret - for tiden - i en egen eske. Det lille kosedyret har fått lapp rundt halsen. En lapp som forteller hvor betydningsfull dyret er for meg. En lapp i tilfelle noen finner det og lurer på hva det er for et loslitt kosedyr? Lappen med min håndskrift kan fortelle at det var det første kosedyret jeg fikk av min pappa. Fått av pappa for førti år siden. Min lille sønn synes kosedyret er fin, men skjønner at han ikke får lov til å leke vilt med lille dyret. Dyret har blitt slitt i pelsen av for mye kos og vatten tyter litt ut. Derfor må det ligge i esken for å "vare evig". Apropos; alle mine ting. Jeg tror jeg konkluderer med at jeg må leve med tingene som gir mening, selv om det er; enormt. Men for å slippe kaos, er det lurt at jeg kvitter meg med noen stoler, kommoder og kopper og kar og glass. Men det er det. Jeg skal heller sørge for å ha skikkelig orden i tingene. Kanskje skrive små lappper på tingene, hva de betyr, hva de står for og min historie til tingene. Oj, da har jeg en oppgave livet ut. Men det er fint å ha noen livsoppgaver også. Og arvtagerne, de får gjøre hva de vil med tingene når den tiden kommer. Som min pappa alltid sa; "Husk, du får de ikke med deg". Og det har jeg forstått. Alt er til låns. Pappa lever ikke lenger. Han døde for 15 år siden. Jeg er glad for at jeg både har bilder, brev og ting som knytter meg til han, selv om jeg ikke får de med i graven. Han skulle bare ha visst hvor mye tingene som knytter meg til han betyr. Ja, apropos den graven; jeg er jo så heldig å ha arvtagere. Til og med to. Det er lykke det, og en fin ting!
Jeg har kjøpt en låve jeg,og et hus til. Så vi har ikke trengt å kaste på nesten ti år. Men nå begynner det å tyte. Vi, eller jeg, samler på mye som har affeksjonsverdi, og det har resten av slekta også gjort, så her er det brev fra bror i Amerika til oldefar, og mine brev til mormora mi som jeg fikk da hun døde. Det er mannens oldefars bøker i anatomi og geografi, og en kjørehjelm fra bestefars kusine. I det hele tatt. Jeg tenker faktisk på å gå rundt med fotoapparatet, ta bilder med kommentarer, og feks brenne det på en cd. Slik at jeg greier å få formidlet historien, for ikke å si historiene. Og forresten blogger jeg, om mye av dette
SvarSlettHei! Jeg fant fram til bloggen din gjennom en kommentar hos Lise B, og jeg måtte smile i barten over din forsvarstale for roteloftet. Artig! Vi har over 30 bygninger under tak, og bare loftet vårt er på 180 kvm. Kjelleren er like stor. Låven er enorm. Av stabbur finnes det to. Og her har samme familie bodd siden 1860. Jeg trenger sikkert ikke taste mer. Det er altså mye rart rot her. Av og til bare rot, av og til skatte-rot. Alt etter som.
SvarSlettJeg har tittet og lest, kost meg med bloggen din. Nydelige bilder og koselig tekst - kommer tilbake - Liv
HEI :))))
SvarSlettTusen tusen takk for den hyggelige kommentaren hos meg. Jeg blir så rørt og glad :)
Jeg har fulgt deg hele tiden og oppdatert meg med jevne mellomrom. Kan jo ikke gi helt slipp på bloggvenner :) ...men har hatt helt sperre for å logge meg på. Skal bli så myyyyeee bedre nå.
Er imponert over hva du klarer og alt du rekker.
Lykke til med innspurt på flytting.
Klem