Valentine

Valentine. Kjærlighetens dag. Den rette og ekte mannen i huset har gitt meg tulipaner. Fikk de på søndag i anledning morsdag. Men på denne dag fikk jeg en fin, liten gave, et vintagenål i sølv med turkis liten sten. Den er så fin. Blir lekker på sort bluse eller på en av mine mange kjoler som jeg liker å gå med når jeg vil være fin jente, dame, "frue". Han er snill godeste mannen. Tusen takk, jeg ble så glad - som alltid når han gir meg små gaver.

Det fine hjertet  i vintagtekstil er ett av mange som jeg har fått av gode venninne Kaspara. Flere steder i huset er det hjerter fra henne. Noe jeg setter stor pris på. Ha en fin kveld i kjærlighetens tegn.  

Bildene jeg har tatt i det siste har ikke vært helt skarpe. De er tatt i ettermiddagslys uten blits med en iPhone. Må si jeg er fascinert over å kunne ta bilder, filme, være på facebook, sjekke blogg, være oppdatert på arbeidsstedes kallender m.m med en telefon! Hadde jeg visst det da jeg var ti år, at jeg skulle få den muligheten som voksen, da hadde jeg vært helt i hundre.

En herre med bart

Jeg falt pladask for denne herremannen der jeg så han på en hylle her om dagen. Er han ikke fin? Fin sveis, fin bart som ikke er stikkende svart, men  turkis.  Det er nok bare denne karen her som kan være sjarmerende med turkis bart. Jeg måtte eie mannen som jeg kom over i en fin interiørbutikk hvor de selger denne type  menn, klær, saker og ting. Nå sitter han i biedermeiersofaen og er det moderne innslaget i stuen. Mannen med bart vakte oppsikt. Mannen her i huset, han jeg deler hverdagene med, lurte veldig på hvor jeg hadde fått han derre der fra?  (Sagt med litt sjalusi i stemmen, he he). Jeg trenger flere menn sa jeg da. En nikkedukke og en som deg, en  jeg kan bryne meg på.

Marmorhimmel

- Se mamma, se lyset på himmelen min!

Ropte Lille Figur da han så den flotte ettermiddagshimmelen på vei hjem fra barnehagen her om dagen. Han var henrykt og jeg ble glad for hans fascinasjon over den marmorerte himmelen.  Det lover bra tenkte jeg.

Det fine med å gå til og fra jobb, til og fra barnehagen hver eneste dag er at jeg får nyte ettermiddagslyset på en helt annen måte enn om jeg kjører bil. Jeg stresser faktisk mindre nå som jeg har bestemt meg for å bruke beina hver eneste dag. Og jeg kommer - tro det eller ei - mye tidligere på jobb. Jeg er der kl. 08.00 og kan gå 15.30. Når jeg er så presis og tidlig ute klarer jeg også å gå til barnehagen uten å stresse. Alt i alt går jeg nesten syv kilometer hver dag! Jeg vet jeg  blir sprek av det, og det passer meg bra. Frisk luft får jeg også. Roser i kinnene - jeg er derfor ikke fullt så bleik om nebbet som jeg pleier å  være på denne årstiden  - det passer meg ihvertfall veldig bra.

I tillegg synes jeg det er  koselig å gå med Lille Figur i paraplyvognen. Der sitter han og spiser banan, rosiner, kjeks og prater i vei om alt han ser.

Søren Kierkegaard har skrevet klokt om det å gå. Det er godt sagt og det er faktisk sant,særlig siste setning:

Tab for alt ikke lysten til at gå. Jeg går mig hver dag det daglige velbefindende til og går fra enhver sygdom; jeg har gået mig mine tanker til, og jeg kender ingen tanke så tung, at man ikke kan gå fra den. Når man således bliver ved at gå, så går det nok.

Ha en fin fredag og helg.

Lerketre + marmorhimmel = vakkert

Mørk kjellergang

Jeg har et prosjekt på gang. Prosjektet går nettopp ut på å male; gang og trapperom. Forrige eier hadde malt disse kvadratene i huset i en mørk og trasig aprikosfarge. Ikke bra. Derfor, her for litt over en uke siden begynte jeg å male. Kjellerdøren som var naturell, det vil si umalt, tredør satt inn på 80-tallet, har blitt malt hvitt. Deretter tak og vegger. Heldigvis - takk og pris - var kjellertrappen malt hvit. Den trenger jeg ikke å forskjønne med maling med det første. Ikke før den blir skikkelig malingsslitt. Jeg er  fornøyd. Det blir hvitt og fint i det mørke rommet.  Best av alt er å omgjøre gangen til en liten garderobe med fine knagger til å henge fra seg vesker, lagringsposer med saker og ting. I vårt bitte lille hus må jeg være kreativ i forhold til lagring. Derfor har jeg malt en knaggrekke som er montert på kjellerdøren og noen kroker skal henge ned fra taket. Jeg velger å ikke banke inn kroker på murveggen, rett og slett fordi det er litt jobb å skru krok på murunderlag, 50-tallsmuren kan lett begynne å drysse. Bildene er litt mørke,fordi det ikke er dagslys i gangen. Håper allikevel dere får et  inntrykk.

Det er rart med malingsprosjekter. Når jeg først begynner klarer jeg nesten ikke stoppe, rett og slett fordi: forandring fryder. Mon tro om jeg skal ta noen feriedager til prosjektet. Tror det. Må innrømme at det skal bli godt å ferdigstille prosjektet og nyte egeninnsatsen.

Litt sol må inn i gangen. Derfor en gul og kul knagg og sjarmerende, gamle kleshengere pyntet med voksduk!

Et minne

Som henger på veggen i glass og ramme. Her om dagen tok jeg det ut. Jeg skal få scannet bildet, "blåse det opp". Jeg vil ha det i stort format.  Jeg ser på bildet hver eneste dag. Liker det så godt. Jeg er  to og et halvt år. Pappa er 57. Pappa var godt voksen da han ble far. En lang historie som jeg ikke skal fortelle nå.

Jeg var litt vilter som barn. Likte å løpe rundt om kring. Derfor hadde pappa  et godt grep om meg så jeg ikke skulle løpe mot bålet og brenne lanken. Dagen bildet ble tatt er ikke vanskelig å gjette. Det er St. Hansaften. Mamma tror jeg satt i en campingstol et eller annet sted i bakgrunnen. Hun hadde min lillesøster i magen. Det var en herlig tid, da hadde jeg mamma og pappa for meg selv. Det var litt overgang for meg da lillesøster kom til verden og jeg måtte dele dem med henne, men det gikk seg til etter som årene - faktisk - gikk.

Jeg er så utrolig glad i dette bilde. Jeg og mine barn ser på det hver dag. Det står i glass og ramme i en gang hvor ikke sollyset kan bleke det. Desverre har fotografiet blitt litt falmet gjennom årene, derfor må jeg ta godt vare på det. Når jeg ser på bildet skjønner også hvorfor jeg er så glad i rødt og himmelblå, særlig de to fargene sammen. Det er farger jeg husker godt. Den fine, alltid blide pappaen min gikk ofte i himmelblå skjorte. Jeg liker så godt når mennesker smiler, jeg elsker strålende smil  fordi  jeg fikk mange smil av mamma og pappa som barn. Smil og godt humør  var det mye av i min barndom.

Så var også pappas motto, uansett hvor grå dagen kunne være: "Smil til verden og verden smiler til deg". Jeg er glad for at jeg lærte det - det funker!

I går hadde han fødselsdag. Hadde han levd ville han ha fylt 94 år. Rart og fint. Jeg vet at han syntes det var stort å få to jenter i godt, voksen alder. Han pleide ofte å si: - "Jeg er heldig. Jeg har kommet opp i et stim på mine gamle dager".

Morsomt at han pleide å si det. Man er jo saktens i et stim når man har aktive barn.

Oslo

Jeg er avhengig av doser. Doser av Oslo - så ofte som mulig. Nå var det lenge siden sist dosering. Derfor tok jeg en tur innover i dag. Det var en iskald fornøyelse. Men akk så deilig. Jeg nyter hver time  når jeg er i hovedstaden og romsterer rundt, møter venner eller er på jobboppdrag.  Jeg har bodd i Oslo i noen år og er derfor godt kjent i byen.  Men den gangen gikk all tid til studier på Blindern,  jobb ved siden av studiene og trening, og dessverre alt for lite sosialt liv og moro på byen.  Heldivis bor jeg ikke langt fra Tigerstaden, derfor, så fort det byr seg en anledning, setter jeg meg på toget for å tilbringe venninnetid - kvalitetstid - i favorittbyen.

Og jeg er avhengig av god bok på toget. Den anbefales. Det er god bok.

Den gamle barnestolen

Da jeg var liten - jeg husker ikke hvor gammel jeg var men kanskje åtte år -  kom pappa hjem med denne lille barnestolen (som er "hjemmesnekret" en gang på slutten av  1800-tallet tror jeg). Han hadde fått den av en bekjent som skulle kaste den. Min far tok den med, fordi han mente at den  ville være fin lekestol til min søster og meg. Vi elsket å leke med dukker. Vi rigget til små soner i stuen, på barnerommet som vi delte, eller på den store verandaen vi hadde. Små soner som fungerte som  hus eller leiligheter for oss to og våre dukker.  Mamma og pappa syntes det var hyggelig at vi lekte i hele huset. Jeg kan aldri huske at de ble irriterte over at det var leker, tegnesaker eller annet rot etter oss. Litt rart å tenke på. Jeg hadde en far som var født i 1918, han var sjøkaptein som likte style, og jeg hadde en mor som var født i 1936, hun ble husmor da hun giftet seg, men var egentlig utdannet hjelpepleier.   Begge to var godt voksne da de fikk oss. Vi var ikke planlagte barn, vi var to "overraskelser", muligens derfor de likte barn og rot etter barn.

Min søster og jeg syntes stolen var litt rar, men vi tok den inn i varmen. Min søster hadde den lenge som pyntestol på rommet og i stolen satt hun en litt utslitt bamse hun var glad i. Da jeg fikk barn lurte hun på om jeg kunne tenke meg å overta stolen. Hun har ikke barn og har huset fullt av saker og ting, og jeg takket ja. Det er en stol vi ikke kjenner historien til. Men vi har vår historie. Rart hvor mange lag av historier det kan være knyttet til ting. Det fascinerer.

Her en dag kikket jeg på nettsiden til Mariemarolle, en fin butikk med gamle møbler, saker og ting. Og sannelig fant jeg en gangske lik stol som barnestolen. Jeg kunne godt tenkt meg en stol til voksen kropp, men nøyer meg med den lille barnestolen som brukes til mine interiørblader. Lille Figur (sønnen) er ikke så interessert i å bruke den - han foretrekker å rigge seg til i sofaen med vatt-teppene til mor og ikke sitte rett opp og ned på en "pinnestol"

Ha en riktig fin fredag alle.  Jeg har blitt vanvittig forkjølet og kurerer meg selv med x-antall hvitløksfedd. Må ikke bli syk. Jeg har en hektisk helg foran meg. I tillegg har jeg hatt en svært hektisk uke, mye som har skjedd både på den ene og andre måten. Skal bli godt med fredagskveld inntullet i vatt, med beina på bordet, TV, god mat og godis!