Snerten lampe

- Å fin mamma, er det Knerten?

Vi har en snerten lampe om ligner på; Knerten der den står med sine tre, slanke "pinne" bein.  Det var sønnen som så likheten. Jeg holder på å rydde i våre mange saker og ting som flyter rundt, og prøver å få alt løsøre her i huset i blastbokser som kan stables i høyden. På den måten stues tingene vekk på en praktisk måte, og jeg kan hente borgjemte og glemte ting når jeg har lyst på en forandring. Denne lampen har jeg funnet frem, men jeg har litt problemer med å plassere den. Jeg prøvde å sette den på et lite avlastningsbord i stuen, men lampen ble litt malplassert i en krok sammen med skap, bord og nips fra slutten av 1800-tallet. Hadde jeg bare hatt en artig skjerm til lampen, slik at den hadde blitt en skikkelig kontrast, da kunne den stått der, men det har jeg altså ikke. Jeg  liker lampen godt, synes den er en artig sak fra begynnelsen av 60-tallet, men nå passer den ikke inn, kanskje en annen gang. Enn så lenge skal den få ligge sammen med andre lampevarianter i en boks merket: lys

Ha en fin søndag. På min kant av landet er det snø og vind i luften. Kanskje blir det en aldri så liten aketur på fjellet bak huset. Visst ikke jeg fortaper meg i bokser med saker og ting. Jeg har mine tilbøyeligheter til nettopp det.

Hjemme hos

Hjemme hos sprek venninne hadde vi kvalitetstid sammen.

Engler i snøen har sin egen sang....(Jonas Fjeld)

Vi er snart 40, synstest må testes ut

Lille skigutt fra barndomshjemmet

Hjemme hos god venninne var jeg og annen god venninne forrige lørdag. Vi er venninner fra barneskolen. Vi har holdt sammen siden den gangen vi hoppet paradis og drev med barneturn og jazzballett på fritiden. To gode venninner bor i en annen by enn meg. Dessverre. Skulle absolutt hatt de i nærheten, spasere-innom-distanse. Men, dessverre. Mine gode venninner  har barn, jobber fullt og har mye å gjøre på fritiden. Derfor kan det  gå lenge mellom hver gang vi sees. Men når vi endelig er sammen, tar vi opp praten fra sist gang og stortrives i hverandres selskap. Vi prater, ler og surrer  som vi alltid har gjort. Det er så herlig.  God venninne har fått nytt hus. Her har hun rigget seg svært bra til. Jeg tillot meg å knipse i vei med telefonen - og det er artig, det å ta bilder  hjemme hos andre.

Det beste av alt i interiøret er bilde av lille skigutt. Et bilde jeg husker godt fra hennes barndomshjem. Jeg har sett på han utrolig mange ganger, og lille skigutt har sett oss mye opp gjennom tiden. Nå har lille skigutt fått ny ramme og han passer fint inn i det nye moderne interiøret.

Kaffeskje

Jeg har gjort bruktkupp. Jeg har fått tak i en god, gammel måleskje til kaffe. Det passer en kaffekjerring som meg bra. Jeg holder ikke ut, en dag uten kaffe. Jeg klarer rett og slett ikke gjøre et arbeidsslag uten kaffe. Det går - å arbeide altså -  om jeg må, men det blir venstrehåndsarbeid. Morgenkaffe, klokken 14.00-kaffe og ekstra sterk ettermiddagkaffe må jeg ha hver dag,  og ofte trenger jeg en liten før-treningskaffe,  særlig visst jeg skal yte maks. Da er det fint med en bitte liten kopp kruttsterk. Da løper jeg på tredemølla eller i skogen, lett som bare det. 

I dag hadde jeg kvalitet-kaffestund ved kjøkkenbordet, før jeg - nei, mannen - begynte på middagen. Som dere ser leste jeg også Magasinet til Dagbladet. Ikke helgens, men det Magasinet som ble utgitt forrige helg. Er det noe jeg er god på, så er det å lese morgendagens nyheter og artikkelstoff. Men jeg hygger meg jeg;  med gammelt nytt, kaffe og den fine måleskjea  som har blitt flittig brukt av en husmor eller mødre før meg.

Kaldt og fint

 

Det er fint og gå på skikkelig vinterføre. Lille Figur rigget seg til i paraplytrillen på vei hjem fra barnehagen. Etter timer med lek og moro sammen med de andre syntes han det var fint å sitte i vognen i god og varm jakke. Med arvet lue som har tilhørt søstera,  pappas skjerf rundt halsen og mammas fine selbuvotter på.

Jeg kommer til å bli suverent sprek - tror jeg, håper jeg - nå på dette vinterføre. Bilen er i svært dårlig stand, den har ikke kollapset, men jeg kan ikke kjøre på dårlige, piggfrie dekker, derfor lar jeg den stå. I dagene, kanskje ukene fremover vil det bli mange kilometer om dagen. Best av alt med å gå til og fra jobb er at jeg kan kjøpe sjokolade og spise med god samvittighet. Bevegelse krever mer energi.

Vottene er julegave fra venninne - god til å strikke - for over 15 år siden.

Årgangsstemning

Vi har årgangsstemning i stuen i kveld, egentlig  alle kvelder uken igjennom. Jeg trives i denne stemningen. Barna er lagt. Vi slapper av. Strekker oss ut. Mannen ligger på femtitallssofaen og jeg ligger på sjeselongen anno riktig gammel årgang, eller jeg romsterer litt rundt, noe jeg er god på. Litt utstrakt, litt romstering, deretter utstrakt. Slik er jeg av natur.

I kveld har vi høy messingstemning. Jeg har en samling gamle messingstaker, svært mange når jeg tenker etter. Jeg har samlet gammel messing i flere år, det er noe særdeles fint og stemningsfullt over de  gamle, slitte messinglysestakene. Jeg fascineres over at de har lyst opp tilværelsen for folk gjennom nesten tohundre år. Jeg har tre staker som er fra begynnelsen av 1800-tallet, de andre i samlingen er fra siste halvdel av 1800-tallet. Alle stakene har oppnådd høy alder, men fyller sin rolle fullt og helt fremdeles.

Refleksjon: Som dere ser, vi har et "gammelt" TV. 11 år gammelt er "kassa"og blir sett på som umoderne. Men det holder for meg. Jeg trenger ikke flatskjerm med det første - selv om mannen og barna ønsker seg det av hele sitt hjerte. En vakker dag sier jeg, en vakker dag skal vi få flatskjerm. Visst ikke mannen allerede kjøper en på mandag. Men jeg har ikke hjerte til å kvitte meg med noe som fungerer. Og når alle andre stemmer i at det er umoderne, ja da vil jeg i alle fall beholde "kassa".  Innrømmer at jeg er litt rar sånn. Jeg har jo hørt om; "kjerringa mot strømmen". Når det kommer til holdninger er jeg nok kjerringa mot strømmen som er i mot bruk og kast mentalitet.

  

Han en stemningsfull søndagskveld.

Vatt til liten kropp

Et herlig vatt-teppe  til liten kropp kjøpte jeg på loppis i fjor vår. Jeg hadde nesten glemt det - det har ligget stuet vekk fordi det skulle vaskes -  så fant jeg det igjen i en stor lagringspose sammen med annet "rot". Det er litt  lite til min langbeinte datter, men hun bruker det allikevel. Hun bretter det sammen og legger det under hode som en pute når hun ligger på sengen og leser. Det er sjeldent jeg kommer over små vatt-tepper, jeg har to vatt-poser eller soveposer til barn, men jeg har kun dette eneste til små kropper. En sjelden liten vatt-skatt med andre ord. I dag er det skikkelig ruskevær på min kant av landet og jeg tror vi blir under vatt - for jeg er matt av dette underlige vinterværet.    

Fargerik slagmark

Her kommer frydefulle øyeblikk fra vår daglige slagmark. Jeg må innrømme at jeg synes det er fantastisk å se Lille Figur har hyggelige lekestunder, selv om det resulterer i nettopp en slagmark på stuegulvet som vi alle må forholde oss til. Lille Figur elsker å leke Kaptein Sabeltann, bruke alle sine krefter til å slå med hammeren og rote rundt med brannbil, bøker, legoklosser, biler, ballonger og hoppe i 50-tallssofaen. De gamle, ærverdige møblene rundt han, tenker nok sitt.
- Ja, ja, det var annerledes i vår ungdom. Den gang da, det var tider det.
Eller kanskje de synes det er fantastisk morsomt å være vitne til den lille guttens lek på en fargerik slagmark.

Om noen lurer på hva slag frisør Lille Figur har vært hos, kan jeg si: det er ingen frisør, det er meg. Dette er husmorklipp med en litt sløv kjøkkenskuffsaks. Jeg har praktisert samme klippemetode som  hans farmor praktiserte på sin eldste sønn. Men farmor var nok litt stødigere på hånda? Eller satt sønnen skrekkslagen da hun holdt på? Det må jeg spørre henne om. Er han ikke søt, mannen jeg deler livet mitt med? Han er så god der han sitter som skeptisk to åring. Kan ikke annet enn å smile, humre litt. Det er så morsomt å se den myndige, saklige mannen som en yndig liten gutt.