Bursdag og "nebbete" gjester

En bursdag med 16 gjester krever forberedelse. Den største jobben er å rydde. Rydde plass til de inviterte. Jeg sto på i flere timer i forkant av selskapet og bar opp til soverommene i andreetasje store lass med avisbunker, nyvaskede klær - som lå i en kjempehaug i biedermeiersofaen - samt lekekassene til lille sønnen og mye annet ”løsøre”. Vi bor absolutt ikke romslig. Vi har et lite hus på rundt 120 kvadrat med ikke verdens beste planløsning. Det kan være slitsomt til tider. Jeg drømmer derfor ofte om stuer på rekke og rad og høyt under taket. Men det er et koselig hus og egentlig passe stort til oss fire, men for lite når 16 jenter skal i 10 års kalas. Jeg fikk rigget det til - vi ble tre mindre gjester - og rammen om selskapet ble fargerikt og artig.

Litt av hvert skjer i en bursdag selv om jeg har stram regi: gaveutdeling, mat, lek&lær-aktivitet, kakespising og ute-lek i hagen til slutt. Når klokken er slagen slutt er det takk for nå og sees igjen til neste år. Det som er morsomt med alle ungene samlet er de mange kommentarene. En av jentene, en ganske frittalende frøken på den sjarmerende måten, kikket seg veldig godt rundt da hun kom inn i stuen. Så snudde hun seg mot meg og sa med høy og klar stemme: Spøker det her?! Nei, svarte jeg. Jeg har i hvert fall ikke opplevd noe jeg ikke kan forklare. Hvorfor spør du om det? Sa jeg.  Jo, det er jo så mange gamle rare ting her. Dette var ingen uventet respons. Samtlige unger synes vårt hjem er et annerledes hjem.

Det var hektisk de nesten tre timene kalaset varte. Fem minutter i ro og mak med kaffen ble det ikke tid til. Jeg serverte taco, kaker, gelé, godterier og arrangerte konkurranse; en aldri så liten lokalhistorisk quiz for barn. Det fungerte veldig bra. Jentene ble delt inn i grupper for å løse oppgavene og premien var både kunnskap og en liten gave.

Da bursdagen var ferdig og jeg sto og tok oppvasken hørte jeg en underlig lyd fra stuen. Det var en form for hakkelyd mot gulvet. Først trodde jeg det var noen av jentene som hadde blitt  lenger og som gjorde gjøn med meg – de var jo høye på sukker og liker å tulle og tøyse – derfor gikk jeg ikke umiddelbart inn i stuen. Da jeg hørte lyden igjen gikk jeg rett inn, hva var det de drev på med? Men det var ingen morsom 10- åring. Det var derimot skjæra fra hagen. Midt på gulvet sto den og spise kakesmuler. Den hoppet rundt og spiste med sitt sorte nebb.  Jeg satte i et litt halvforstørra utbrudd: Nei, hva gjør du? Ut! Ut med deg! Den ble litt ”skuffet” og flakset ut gjennom verandadøren. Jeg selv ble så forfjamset at jeg faktisk ikke tenkte på å lukke døren og gikk inn på kjøkkenet igjen. Det gikk ikke mange minuttene, så hørte jeg lyden igjen og jeg ut i stuen. Og der, der sto den igjen og forsynte seg av smulene på gulvet. Men nå var det nok. Ut! Sa jeg med en myndig høy og tydelig stemme. Nå får du nøye deg med nedfallsfrukten! Her kan du ikke være, du kan flakse rundt og ødelegge ting! Den hørte på meg – den sinte damen - og ut flakset den.

Min datter og hennes to venninner kom løpende ned trappen og lurte fælt på hva jeg gjorde siden jeg ropte ut og hadde sinna-stemme. Jeg fortalte om den ubudne gjesten. De sto med måpende munn og store øyne og lurte på om jeg snakket sant, eller om det var en historie jeg  diktet opp for oppmerksomhetens skyld. Men det var det ikke, og er det eller ikke, for at jeg skal ha en blogghistorie å skrive.

Det er artig med fritalende, undrende barn og en selskapssyk skjære. Og i ettertid er jeg glad for at det var skjæra og ikke grevlingen som kom på besøk. Vi har nemlig en i nabolaget som trives godt i vår hage og som har det med å komme på besøk i skumringen.