Prosjekt

Det beste – synes jeg – med å blogge er at man blir inspirert. Det er så utrolig mange dyktige bloggere der ute, noen ganger blir jeg rett og slett svimmel av beundring hvor flinke dere er. Jeg vurderte lenge å blogge, men var litt redd for å begynne. Jeg lever jo på mange måter i et kaos hjem. Et bitte lite hus hvor vi trives i. Vel å merke når vi ikke har de mange utfordringene å hanskes med i forhold til grunnmur, tak, kondensproblematikk, punkterte vinduer og mange andre tekniske ting ved huset som er viktig å ha i orden. Heldigvis omgir vi oss med mange vakre ting. Vakre i mine øyne. Jeg bryr meg faktisk ikke om hva andre synes – litt hensyn til familien må jeg selvfølgelig ta, men jeg har en del venner som synes jeg har skaffet meg mange underlige ting opp gjennom årene. Men jeg er rett og slett avhengig av ting med alder. Jeg er fascinert av gamle ting. Slik har jeg faktisk hatt det siden jeg var 16-17 år og da begynte å samle. Vi har derfor lite nytt i vårt hjem, men kan opplyse om at vi har en Oslo lampe! Tenk det! Den er stram og kul og den passer faktisk godt inn i bokkjelleren. Det vil si vår bitte lille kjellerstue hvor vi har boksamling fra gulv til tak på alle fire veggene.

I mars begynte jeg blogge. Det var rett og slett bare et lite eksperiment kl. 07.00 om morningen. Jeg var tidlig oppe med Lille Figur (sønnen altså). Jeg satt ved min bærbare pc og plutselig var jeg i gang. Jeg har gitt det en sjanse noen måneder, og så langt fungerer det greit. Jeg tror jeg kommer til å holde på en stund til, så får vi se. Men fy, så prestasjonsangst jeg har hatt for å vise bilder av mitt hjem. Helt forferdelig egentlig. Fordi jeg er den type menneske som stresser fælt med å ha orden i et aldri så lite kaoshjem. Men jeg ble enig med meg selv å kalle bloggen stilleben. Grei tittel som går ut på at jeg bare rydder meg en liten plass på et bord, i et hjørne, på en kommode, på gulvet, ja, hvor enn det måtte være og arrangerer et lite stilleben. Jeg trenger jo ikke å vise alt på en blogg, kaos og sånt. Derfor kan det nok virke underlig for dere som er innom bloggen i dag, at jeg legger ut bilder av rot i min stue. Men sånn er det nå om dagene. Jeg har masse rot her og der. Fordi jeg har latt meg inspirere av mange av dere der ute. Jeg har begynt prosjektet; å male møbler. Jeg maler en budalsstol Jeg maler kjøkkenbordet – hvor bordflaten nærmest skrek etter maling. Jeg maler en settekasse. Jeg maler den brunmalte trappen opp til annen etasje. Og jeg maler deler av husfasaden, fordi vi har hatt godt vær noen dager. Og jeg maler en hagebenk! Noen vil vel si; du er gal! Så mange prosjekter på en gang. I tillegg jobber du fullt. Det er ikke rart du er sliten til tider. Og hva med han du bor sammen med? Evner han ikke å håndtere malepenselen? Jo da, men han liker det ikke så godt, kan jeg da svare.  Jeg derimot elsker  malingsprosjekter uansett hvor rammet jeg er av tidsklemma. Derfor har jeg prosjekter på gang, men det resulterer i rot og kaos i den lille stuen, på soverommene, på kjøkkenet, på badet og på vaskerommet og i bokkjelleren. Men jeg har faktisk kommet langt i min holdning til rot. Nå bryr jeg meg ikke så mye. Jeg får ikke migrene, høyt blodtrykk eller sover dårlig om natten grunnet rotet. For det må være rotete slik som jeg holder på. Men så lenge jeg omgir meg med ting jeg liker, som jeg synes er fine så gjør det ikke noe om det ligger litt slengt her og der, fordi tingene står til hverandre. Den lilla voksduken med hvite prikker, som ligger slengt over den gamle biedermeiersofaen - for at den ikke skal bli tilgriset av maling - den passer til vatt-skatt-teppet. Den passer til bildene på veggen, havfruen og den grønnstripete gamle bolsterputen. Rotet er for meg et uarrangert stilleben og jeg synes faktisk at det var og er litt fint der tekstilene er slengt om hverandre.

Det ble lang tekst i dag. Alt for langt med mange refleksjoner i forhold til; prosjekt, maling og  rot i mitt hjem. Men lar det stå. Hadde litt behov for å skrive for jeg kan nemlig ikke snakke. Jeg har vært så hes de siste dagene at jeg har mistet stemmen. Jeg visker! Det skal være sagt at den ble brukt opp i går da jeg var sammen med herlige jenter, og vi pratet masse til god mat og kaffe, til alt for sent på kvelden. Stakkars vertinnen, håper hun ikke sliter for mye i dag grunnet tunge øyelokk.  I helgen må jeg derfor være taus. Det gjør jo ikke no’ i grunn, jeg kan faktisk holde munn. Jeg kan male ferdig noen av prosjektene og jeg kan rydde – visst jeg gidder. Jo, gidder litt. Resten lar jeg stå som et kaos-stilleben.

Om noen lurer på hvordan jeg kan male når jeg har sønn og datter rundt meg, kan jeg opplyse om at jeg maler etter at de har lagt seg, maler i høyt tempo. Med årene har jeg fått håndlag med penselen. Derfor får jeg malt mye. Og vi har varmluftspumpe, ingen vakker sak, men suveren ting! Malingen tørker fort og den bruker lite strøm. Den er rett og slett en ”vakker” ting når strømregningen kommer i posten. Se, nå fikk jeg ”markedsført” den også!

God helg.