Om lys

 

Er det noe jeg er god på, er det noe vi nordmenn er god på, så er det å brenne stearinlys. Ja, vi brenner enormt her i vårt langstrakte land. Vi brenner ved og lys gjennom hele vinteren. Ved er rimelig fyring, lys er billig belysning. Det rare er, vi bruker ikke tente lys som belysning i våre dager. Nei, tente lys er for kosens skyld. Vi samles om den levende flammen så fort mørket lister seg på tå. Jeg selv er storforbruker av både stearinlys, kubbelys, telys, gravlys, eneste flammen jeg ikke er så opptatt av er fakler. Vet ikke hvorfor, men jeg er rett og slett ikke så ivrig på fakler. Årsaken er angsten for at lang kåpe skal sneie bort i den store flammen, eller at min lille sønn skal snuble over fakler på bakken. Fakler liker jeg ikke. Noen har fakler på kirkegården, uff, i alle fall huff om det er luktefakler, de finnes nemlig. Det har jeg luktet, og av alle ting på kirkegården.  Mulig jeg støter noen nå og da må jeg  beklage,  men fakler er ikke min greie.  Jeg foretrekker heller lykter med lys, flere lykter. Ikke så rart, jeg er av den generasjonen som vokste opp med den fine julesangen fra "Jul i Skogmakergata": ....ja, vi tenner våre lykter når det mørkner. Derfor tenner jeg ofte lys i lykt inne, ute i gården, i hagen og på graven til min kjære far.

Mange ganger, ja, ofte, tenker jeg på hvordan det var før i tiden. Hvor mange lys ble tent i de små stuene? Hvor fikk de lysene i fra? Ble de kjøpt på torget i byene? Ble de laget på gårdene på landet og hva ble de da laget av?

I følge erindringstekster, det vil si historier til eldre mennesker som forteller om hvordan livet i deres barndom var, i følge deres historier, var det et stort strev å lage lys. En krevende og omstendig arbeidsoppgave gjennom hele høsten.

Den eldre Frøken Judith - hun var frøken hele sitt liv i følge sikre kilder -  som vokste opp på en liten gård i et dalføre på østlandet, skrev i  1958  ned det store, viktige arbeidet: lysstøping. Hennes historie er en god kilde til kjennskap om lysstøping i gammel tid.

"Å støpe lys av talg til husbehov var en skikk som holdt seg lenge der jeg kommer fra. Som barn var jeg således med på lysstøping sammen med min bestemor som var den kyndige på dette området. Man samlet talg fra slakt tjennom hele året. Fåretalg var den hviteste og beste til lys. Skulle man få fine lys, måtte også talgen behandles omhyggelig for å bli av beste sort, utvannes godt og tørres i stivnet form. Talgen ble sortert, fin talg til fine lys, simplere til dårligere.

Det var etter slaktetiden om høsten, når kveldene ble mørke og lange, at man gikk i gang med lysstøpingen for å forsyne huset med de nødvendige lys for vinteren. Jeg husker at vi i mørkningen, etter at dagens alminnelige gjøremål var over, begynte å rigge oss til. Støpingen kunne nemlig  ikke avbrytes og var et arbeide som krevde påpasselighet. Alt måtte holdes varmt, for da fikk man de fineste lysene, sa min bestemor. Vi støpte ved siden av kakkelovnen hvor det ble fyrt hele tiden. Lysene måtte dog ha anledning til å stivne, men de måtte ikke stå i trekk. Da kunne de ble skjeve og også sprekke."

Frøken Judith har skrevet langt og utfyllende om støpingen av lys som jeg ikke tar med her, men kanskje en annen gang. Og jeg må innrømme at jeg nesten blir utslitt av å lese om den omstendige arbeidsprosessen; slakt av dyr, rensing av kjøtt og talg, og støpingen som man holdt på med i ukesvis. Puh! Jeg tror neppe man i gamle dager brente lys, på lys, men praktiserte nok ett lys av gangen. Det var jo begrenset med dyr å slakte og derfor begrenset med talg.

Vi er heldige som kan kjøpe økonomipakker med lys og som ikke lukter av kjøtt - for det må jo lysene ha luktet. Salt kjøtt....hm.

Vel, brenn lys med fornuft og pass på å ikke brenne lys i begge ender i denne hektiske førjulstid. Nyt lyset og kosen i de kalde desemberkvelder og ha en riktig god lørdag der ute.   

(Kilde: Utdragene er fra lokal erindringslitteratur.)

Nydelig til te-lys: Anne Black design kjøpt i København. Liker hennes ting så godt.