God morgen

God morgen på en søndag. Det er fint å stå opp til strålende sol, samt ha en liten kaffestund med aviser for seg selv, før de andre står opp. Har nettopp lest gripende artikkel i A-magasinet. Intervju med Harald Føsker direktør i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling. Han  opplevde å bli hardt skadd på sitt kontor i Høyblokka den 22. juli. Noen mennesker gjennomgår enormt mye, blir skadd og må leve med sine fysiske og psykiske arr og skader, men klarer allikevel å stå oppreist og gjør en god jobb. Det beundrer jeg.

Nymalt, umalt

Nymalt panel og umalt stol. Stol som noen ville kaste, som jeg reddet fra en kassert skjebne. Stolen vil jeg - tror jeg - beholde malingsslitt. Synes gulfargen er fantastisk og malingsflekkene er sjarmerende. Rommet dere ser er gangen i huset. Et rom som har vært prosjekt i lang tid, men nå skal det ferdigstilles. Bare noen strøk til på veggene, sjakkbrett-belegg på gulvet, en gammel kommode, gammelt speil og mange knagger til jakker og gangen vil - endelig - bli fin.

Til opplysning; stolen har blitt min taburett når jeg maler tak, taklister, alt som krever at jeg må opp i høyden. Fint med stol som blir finere med malingsflekker.

Hektiske dager

I mine hektiske dager og mellom arbeidslagene må jeg - så ofte jeg kan -  ta pauser med en kaffekopp i hyggelig omgivelser. Da velger jeg meg en liten pust-ut-stund på en av byens kafeer. I denne livsstilsbutikken med det fine navnet; "Bevisst", serveres god kaffelatte, som er favoritten på ettermiddagen. 

Jeg går forbi butikken hver dag. Skal jeg ikke hente i barnehagen, setter jeg meg ned en kaffe, før jeg går hjem. Jeg trenger den lille pausen. Den er et helt nødvendig påfyll.

Jeg har virkelig hektiske dager for tiden. Spennende, forventningsfulle hektiske dager. Vi har kjøpt hus! Stort, gammelt hus fra 1923. Jeg er så spent. I det ene øyeblikket er utrolig glad, i det andre øyeblikket litt stresset. Hus er prosjekt, det vet jeg. Det har jeg erfart. Uansett om taksten er aldri så bra. Noen overraskelser er det alltid som man må ta tak i. Vi falt veldig for dette huset. Det har alt vi ønsker oss; sjarm og  boltringsplass for oss, og en herlig hage passe stor.  Vi har lenge vurdert å bygge ut her vi bor. Lille Figur (sønnen altså) kan ikke fortsette med å sove i kroken hos mor og far, selv om det er trivelig. Men han er tre år, om ikke lenge vil han nok ha sitt eget rom med sine saker og ting. Et sted  hvor han og små kammerater kan leke.

I disse dager forbereder jeg den sjauen det er å flytte, men også en  artig sjau, jeg får gått over det jeg forvalter, og det er ikke lite! Men jeg har trening på å flytte. Dette er faktisk det fjerde, gamle huset jeg kjøper før fylte 40 år. Jeg kjøpte mitt første gamle hus da jeg var 27 år gammel. Et sjarmerende murhus i tre etasjer fra 1903 - som mange syntes lignet et hus fra Kardemommeby. Det var riktig fint, men det var et totalrenoveringsprosjekt som varte i fire år. Dessverre endret livssituasjonen seg. Jeg flyttet. Og siden har det gått slag i slag. Etter murhuset var jeg ikke lei av å renovere. Derfor kjøpte jeg meg en leilighet i et hus fra 1915. Deretter ble det for lite så vi kjøpte huset vi bor i nå som er fra 1958. Her har vi bodd i snart fem år. Så kom lille sønnen til verden og huset har blitt lite for fire aktive mennesker. I januar kom vi altså over villaen i nabolaget. Jeg falt for huset da jeg (alene) var på visning, mannen var ikke videre interessert, fordi det hadde en høy pris. Men etter "dype samtaler" og grundig gjennomgang av det kjedelige ordet; økonomi, fant vi ut at, jo da, vi kan få råd til det. Vi la inn bud. Vi var de eneste, og vips var huset vårt!

Vi overtar 1. mai. Derfor har jeg hektiske dager til å pakke ned 50-talls huset, male og gjøre det attraktivt på markedet. Litt rart også. Jeg kommer til å savne det lille kabinettet vårt, særlig hagen. Heldigvis skal jeg flytte til en annen skjønn hage med stauder, trær, villvin og roser.

Det ble lang tekst i dag som ble illustrert med nok et stilleben og bevisst valgt; kaffekopp og blomster.

Sort & hvitt

Observert hos Kaspara. Cupcake (laget av datteren til Wilhelmines) med hvit glasur på fin asjett med sort dekor.  Skygge på hvit gardin, og mørk metall i lysekronen mot hvit rosett. Det var så fint.

Jeg liker så godt asjetten med det jeg kaller fortelling-dekor, og der jeg satt og spiste den beste cupcake jeg har smakt, begynte jeg på en historie for meg selv....

" Han og hun møtes i båten. Det er måneskinn og speilblank sjø. En  kvinne sitter i strandkanten, jeg tror det er hennes mor. Hun vil vinke farvel til sin datter. Det unge paret er så lykkelig over å endelig får se hverandre. Møte hverandre. Det er evigheter siden sist. De strekker hendene ut for å gripe tak i hverandre. Endelig  skal til tilbringe tid sammen. I noen dager skal det bare være de to. Å, som hun gleder seg til å tilbringe tid med sin elskede i det vakre slottet (som skimtes til venstre på asjettens dekor)  med den fantastiske utsikten over sjøen. Hun og han og tid".

Hvordan det gikk? Det vet ikke jeg. Kanskje fortsettelsen er på en annen asjett.

Hm, tror jeg har lest for mye eventyr i det siste, eller er det mangel på eventyr som gjør at jeg begynner å fantasere over dekor på nettopp en; asjett. Jeg har konkludert for meg selv.  

Det er førstiårskrisa!

Det var en fin dag

Det var en fin dag i går. Det var vi alle enige om.  Vi bloggdamene: Hapel, Fjeldborg og Wilhelmines som besøkte fine bloggdame Kaspara. Vi var invitert til lunch og jeg, som har tatt meg feriedager (fordi jeg holder på med renoveringsprosjekter her i heimen) hver fredag i marsmåned, hadde min beste feriedag på fredag den 17. mars i år. Jeg skulle ha stått på som bare det her i hjemmet, men tenkte; skitt ut. Jeg er litt tappet for motivasjon, inspirasjon, guts og pågangsmot. Jeg sa til meg selv at nå er det viktig å være sammen med likesinnede, da kommer jeg meg, det er jo rett og slett coaching å være sammen med de hyggelige jentene i hyggelige omgivelser. Ingen ting kan måle seg med det. Bildene taler for seg når jeg gjelder omgivelsene. Kaspara har et fantastisk hjem og det synes mange i det vårt langstrakte land og utenfor landets grenser, og sannelig har hennes hjem havnet i en rå-fin interiørbok med tittelen; Homespun sammen med andre utrolig flinke bloggere som blandt annet Fjeldborg. Jeg er så imponert!

Takk for en herlig dag jenter. Jeg var så mentalt i hundre (det høres voldsomt ut, men jeg var faktisk det) da jeg skulle kjøre hjem. Med det resultat at jeg holdt  på å kjøre rett i et gjerde i nabolaget til Kaspara. Grunnen var følgende, av alle ting kom en eldre mann, en sånn kar med sneipen i munnviken - med et utrolig flott vatt-teppe under armen! Jeg hadde lyst å bråstoppe og spørre om han kunne tenke seg å selge vatt-skatten han gikk og bar på. Men tok ikke risken. Han kunne jo ha misforstått når overenergisk blond dame bråstopper bilen og sier:


- Hei du! God dag du. Jeg lurer på en ting. Kan du,  har du lyst til å selge meg den "sommerdyna" du går å bærer på. (Tror neppe han ville forstått mye om jeg hadde sagt vatt-skatt altså). Det har bare så utrolig fint stoff!"

Nei, han typen der ville garantert misforstått.

Vel, det kan jo tenkes at han også var skikkelig vatt-frelst. Jeg har jo egentlig lært at man ikke skal "skue hunden på hårene". Jeg kjørte derfor videre, og måtte stramme meg selv opp angående fokus på å være god sjåfør og ikke la meg distrahere av karer på gaten med noe fint under armen.

Hos Kaspara er man alltid hjertelig velkommen og den dama har hjerterom!

Blekkhus

Jeg har praktisert ny bruk av gamle blekkhus, det vil si gjenbruk.  Jeg har vært heldig å få tak i disse glassflaskene som mannen i huset ikke kunne fatte å forstå min glede over å ha kommet over. Jeg så umiddelbart at de små flaskene vil egne seg til blomster. Jeg liker godt å kjøpe en bukett, eller plukke i en hage - enten min egen eller andres om jeg får lov - noen blomster og dandere de i det jeg definerer som vaser. Jeg har fått sansen for å sette blomster i Norgesglass, i gamle melkeflasker og nå blekkhus. Derfor får skjøre, gamle vaser stå uten blomster i hverdagen.

Kjekt med små vaser. På et blunk får man rigget til et lite stilleben med blomster. Som i dag,  i morgenstresset, med tannbørsten i munnen. Mannen,  han bare ristet på hode da han så meg og mumlet i skjegget noe om: utrolig-hva-du-tar-deg-tid-til-på-morran!

Artige, ærlige mannen. Han får holde ut, med meg. Faktisk bør han være fornøyd. Blomstene gjør seg i blekkhus på "min hundreåring" - skapet altså.

To kvittrende gode venner

To spurver sitter og slapper av sammen på pallen utenfor Norli bokhandel klokken 07.50 i dag. Jeg måtte stoppe opp og knipse bilde av idyllen av to gode venner. Mon tro hva de venter på? Bokfinken?

Kjekt med iPone! Jeg kan knipse det jeg ser på min vei. Jeg kan sjekke jobbkallenderen, sende sms, ta en telefon, lese dagens nyheter, samt sjekke facebook og mye mer. Jeg skal fortsette med å gå til jobben. Da kan jeg gjøre alle de tingene mens jeg spaserer og observerer. Det kan jeg ikke når jeg kjører bil i byens gater, da er det bare stress, tut og kjør. Eneste som er synd at jeg møter lite venner på min vei, det er faktisk meg og spurvene....men jeg kladrer ikke noen for å bruke bilen. Jeg er heldig og ha gåavstand til arbeidsplassen og det er jo ikke alle forundt.

Takk alle som gratulerte meg med utrolig hyggelig ord på min ett års dag. Det setter jeg enormt pris på.