For ett år siden

I dag er det på dagen nøyaktig ett år siden jeg begynte å blogge. Tidlig en morgen startet jeg, jeg tror det var i 06.00-tiden. Jeg var oppe med lille sønnen og visste rett og slett ikke hva jeg skulle finne på. Jeg var fryktelig trøtt og sliten etter å ha vært oppe hver eneste dag, fra han var liten baby; grytidlig! Jeg orket ikke å sitte med kaffekoppen og kikke apatisk ut i rommet, mens sønnen hoppet og spratt rundt og var skikkelig våken. Derfor tenkte jeg. Nå prøver jeg å blogge. Jeg hadde noen bilder liggende på pc'n. Jeg satte i gang. Skal si jeg våknet. Det nytter ikke å sitte i halvsøvne og taste i vei. Vi hadde derfor en fin liten morgenstund sønnen og jeg. Han med DVD'er og leker, jeg satt ved siden av med den bærbare pc'en og begynte på min blogg: Stilleben.

Nå som jeg tenker tilbake har det vært utrolig skapende dager med en blogg. Jeg har fått utløp for min kreativitet både gjenom tekst og bilde. Det har vært givende og gøy og jeg vil fortsette, selv om jeg ikke har en hærskare følgere ei heller det meste trendy interiøret eller designtingene. Jeg trives med mine ting som jeg danderer i stilleben og jeg trives med å skrive refleksjoner, betraktninger og små historier. Jeg trives med det jeg gjør, og når jeg får hyggelig kommentarer og respons på et innlegg blir jeg glad. Visst jeg kan inspirere, begeistre, berøre eller oppnå en refleksjon da blir jeg veldig glad. Derfor takk alle dere som har gitt meg kommentarer gjennom et helt år og 236 innlegg. 

I anledning et år med blogg, ble det kake på stettefat til mine kjære unger. De som inspirerer meg hver dag og som også har bidratt til mange blogginnlegg. Kaken; fyrstekake (som er favoritt fra barndommen) fra byens beste bakeri har de fått spise opp til det bare var smulene igjen og de var veldig fornøyde.

Jeg skulle ha vært raus mot dere der ute og arrangert en giveaway eller lotteri i anledning ett års dagen.  Jeg har fått inntrykk at det er litt skikk og bruk å gjøre det i forbindelse med en markering; etter x-antall innlegg eller x antall måneder og år med blogg. Men beklager, grunnet veldig hektiske dager med jobb og andre ting, har jeg gitt meg selv kun noen minutter bloggpause og skrivestund om dagen -  før jeg må haste videre. Noen ville kanskje ha sagt; ta en pause, men jeg trenger denne kreative bloggstunden. Det er litt coaching av meg selv. Rart det der; behovet for å skape, det er et grunnleggende behov, ihvertfall for meg.

Ha en fin mandagskveld.

Trær

Trær i hagen og eiketrærne i nabolaget glødet i den flotte ettermiddagssolen. Det har vært fantastsik vårvær i dag. Jeg fikk ikke vært ute på tur i formiddag. Jeg tilbragte timer inne i en idrettshall. Datteren spilte håndball og jeg var mor som heiet stolt på min lille, store håndballjente. Men da vi kom hjem gikk jeg  ut for å sjaue i hagen. Jeg trengte det. Trengte svinge riva. Jeg var "stiv og støl" etter  time etter time på tribune. Er det noe jeg ikke er god til, så er det å sitte lenge, jeg er skikkelig dårlig på det. Det ligger ikke til min natur å sitt mye.  Men det var hyggelig og  sosialt i idrettshallen, fikk pratet masse med de andre mødrene og det er en fin ting.  Det har rett og slett vært en strålende søndag, og håndballjentene var flinke; vant og tapte om hverandre, og var blide og fornøyde med herlig lagånd.

Ordning&reda

Jeg rydder og rydder og rydder. Snart, ganske snart ser mine hyller ut som i denne hyllen. Ordning&reda i mine saker og ting. Jeg liker det. Jeg må ha orden i tingenes tilstand, men fy for en jobb det er. I går  tok jeg ut en feriedag. Tok meg rett og slett fri en dag for å ordne opp her hjemme: male, rydde, skure og kjøre noen saker til bruktbutikken. Det var nødvendig. Det er rart, med våren kommer alltid en vanvittig ryddetrang over meg, en rastløshet. Nå skal det være sagt at jeg har litt spesielle uker foran meg. Jeg har prosjekter på gang. Mer om det en annen gang.

Er så fornøyd med de fire oransje boksene jeg kjøpte på salg her om dagen. Boksene er egentlig til lagring av CD'er, men de har jeg lagret i andre bokser og skap. Med boksene blir den ordning & reda i nipset.

Gull, kuler og grener

Egentlig julepynt som står fremme fremdeles. Jeg har ikke klart å rydde det vekk - jeg skylder på tidsklemma.Og nå har vi kommet til vår og snart påske, men har jo hørt at jula varer helt til påske, derfor lar jeg pynten stå, til påske. Jeg synes nemlig pynten på den høye, gamle kommoden gjør seg; grenene i Norgesglasset som jeg har dandert med det som sikkert skal være snøkuler, (gammel julepynt, kjøpt på loppis), den lille papirstjernen, lykten som tennes hver kveld og en opalgassvase. Disse tingene  i stilleben gjør gullspeilet mindre høytidelig. Speilet kjøpte jeg for mange år siden i en antikvitetsbutikk. Noen ganger har jeg angret på kjøpet, fordi det blir litt vel Versailles over det, men klarer ikke å selge det. Har får øvrig vært i Versailles to ganger. Første gang da jeg var 13 år, andre gang da jeg studerte kunsthistorie og jeg var 22 år gammel, og den gangen var jeg mektig imponert og fascinert over Solkongens slott. Inntrykkene gjorde nok sitt til at jeg kjøpte; gullspeilet.

 Lille speil på veggen der....forbli hos meg til... jeg får grå stær....

Beklager, kunne ikke dy meg, ordene der og  stær, bare dukket opp. Mente jo å si at jeg kommer til å beholde speilet til jeg blir gammel og grå. Og da, ja da  kan en av barna - visst de vil - arve Versaillesspeilet til mor.

Mannen i huset....  han sier på en pen måte;..."det er sikker ålreit det i den rette sammenheng."  

Sukk.

Lille stjernegutt

Lille stjernegutt full av futt.

Sovnet i vognen ved dagens slutt.

Lange dager i barnehagen tar på. Det er ikke lett å holde seg våken på spaserturen hjem i vognen. Lille stjernegutt får alltid lov til å sove en liten stund når han trenger det. Det forstyrrer ikke nattesøvnen. Jeg har tro på en liten hvil etter lange økter. Derfor synes jeg en dupp på ettermiddagen er bra for små og store (når store får anledning).

"Hilsen fra Søndagsskolen"

Jeg ble utrolig glad da jeg kom over denne sjarmerende asjetten  på bruktbutikken forleden. Den passer meg; et tidligere søndagsskolebarn. I dag ble asjetten (fra Stavangerflint) brukt til den sene søndagsfrokosten, som skulle ha vært etterfulgt med søndagstur. Men dessverre, jeg klarer ikke å holde hviledagen hellig. Jeg har en del oppgaver som venter på meg, nemlig; sjauing i heimen. Håper jeg blir tilgitt for at jeg har arbeidsdag på hjemmebane på en søndag. Takk og pris for at gamle bestemor (som fylte 111 år 1. mars, hun feiret sikkert der hun er) ikke ser meg. Hun var veldig opptatt av å ikke arbeide på søndager. Hun strikket heller ikke. Satt bare i stolen, god og rund og sang salmer og koste seg med søndagsmiddag, deretter lang middagshvil, da måtte vi være stille. Det var rett og slett en utfordring som barn.  Vel, vel gamle Besta, tidene har forandret seg. Jeg kan ikke sose bort søndagen, her i huset er det nok å gjøre, men lover å ikke bråke. Skal ikke gå løs med sirkelsag, hammer, spiker og sånt.

Til orientering; egghøna lagde jeg på sløyden i 1987. Var og er stolt av den.

Damer med hatt og katt

Jeg holder på med et prosjekt. Jeg samler på historier og bilder som handler om dyr til sjøs. En av mine arbeidsoppgaver der jeg er ansatt, er å formidle maritim kulturhistorie til barn og unge. I noen år har jeg samlet på bilder og historier om dyr om bord på skuter, som tro det eller ei var vanlig helt opp til 1960-tallet. Dette prosjektet stortrives jeg med. Det har også sine personlige grunner. Min far var sjøkaptein av yrke, derfor ligger det i genene å være opptatt av de syv hav, skuter, havner og sjøfolk!

Da jeg var liten likte jeg godt å høre pappa fortelle om livet som sjømann, særlig da han reiste som førstereis. Han kom stadig tilbake til historien om de første årene og årene han seilte under krigen. Det var spesielt en historie jeg husker godt. Det var historien om den lille hunden Topsy. Pappa hadde skipshund under krigen og jeg husker så godt hvordan han fortalte om lille, sjarmerende Topsy og gutta. Jeg og min søster ble aldri lei av å høre om den lille hunden som pappa og mannskapet hadde som maskot,  men jeg likte ikke den triste slutten på historien. Topsy døde i maskinrommet. Det hadde vært en gasslekkasje i maskinen og der ble hunden forgiftet. Jeg så hele tragedien for meg. Ofte når pappa var ferdig med å fortelle husker jeg at jeg måtte gå for meg selv for å gråte, jeg syntes det var så fryktelig trist at hunden skulle få en slik tragisk skjebne, og jeg tenkte mange ganger; begravde de Topsy? Kastet de han på sjøen? Det fortalte pappa aldri noe om.

Min søster hadde et lite sort-hvitt bilde av pappa og Topsy på rommet sitt. Pappa sitter på dekk med hunden på fanget.  Ung, kjekk og smilende. Kledd i hvit skjorte, bomullsbukse, brun og med kort, blond, litt rufsete lugg. Han var så fin på det bildet. Min søster hadde satt bilde inn i en klipsramme og dandert rundt med tørkede blomster. Blomster hun hadde presset flate mellom boksider. Dessverre har min søster rotet vekk bildet som jeg så ofte tenker på, men historien glemmer jeg aldri.

Pappas historie har gjort sitt til at jeg har begynt å samle på både bilder og historier om dyr til sjøs. Hver gang jeg er på et maritimt museum eller i et arkiv er jeg på jakt etter dyr som er sammen med mannskapet. I tillegg til skipshunder, skipskatter var det ofte sauer, geiter, papegøyer og til og med apekatter, alle fungerte de som maskoter og nyttedyr.

Apropo apekatter. Gode venninne Kaspara som også er sjømannsdatter,  har fortalt  meg artige historier fra  barndommen, den gangen  hun var til sjøs med sin kjære far og mor. Historiene handler om apekattene; Alfred, Wilfred og Oskar. (Se Kasparas blogginnlegg 6. januar).

Når det gjelder bilde jeg viser i dag; dame med hatt og katt er et bilde jeg har fått lov å kopiere fra et gammelt album. Dessverre er det lite opplysninger om både damene, hattene, katten og skuta. Men bilde er fantastisk – det hadde gjort seg i stort format på veggen.

En liten etterlysning: Om du bloggleser har fotografier eller historier du kan tenke deg   å dele med meg, er det alle tiders*, og jeg blir veldig glad. De vil vil komme til nytte i formidlingsprosjektet jeg arbeider med.

(Kom på det gammelmodige utrykket som jeg synes er herlig:  alle tiders! Noe pappa sa ofte, det dukket opp i hukommelsen nå som jeg skrev om han, og jeg måtte bare skrive det).