Havestell mot skrøpeligheter

Ugress og lavendel trives godt hos oss.

Skyffelen er gammel og god. Kjøpt på loppis for en tier.

I lektyresamlingen har jeg en gammel hagebok. Den har jeg kjøpt for å få kunnskap om hvordan anlegge en hage slik hager så ut i gamle dager.  Det er mitt store ønske å få en passelig stor prydhage med  kjøkkenhage. Til og med villagris kan jeg tenke meg - som en gryntende effekt på plenen under treet.
Det er alltid morsomt med gamle bøker. Jeg fryder meg over måten man skrev på før. Det er artig å se hvordan forfatterene på en høflig og moraliserende måte henvender seg til leseren. Det er rett og slett stor underholdning.

Min hagebok har tittelen;  ”Havestell” og er skrevet av Sigurd Lysbakken  i 1937. Allerede da jeg leste innledningen humret jeg godt:

Hjemmets havestell blir i de fleste tilfelle båret frem av husmoren. Den dyktige husmor har lett for å få interesse for havestellet, fordi hun har sans for de to viktigste sider ved dette arbeide: den økonomiske og den estetiske. Når hun med rimelige utlegg vil lage god kost, rik på nyttige næringsstoffer, sund og passelig avvekslende, da innser hun snart betydningen av å ha en have med utvalg av grønnsaker, bær og frukt. Og når hjemmet skal forskjønnes  - ofte med små midler – er det i regelen husmoren som har mest forståelse av hva det kan gjøres ut av blomster og andre prydplanter
Husmødre i byens villastrøk får også i mange tilfelle bruk for havestellet som et oppdragelsesmiddel, et middel til å lære barna nyttig arbeide og til å gi dem litt av den føling med naturens friske planteliv, som barn på landet får i så rikelig mål.
I alt dette bør selvsagt også husfaren være medinteressert, og havearbeidet  kan mangen gang for ham ha en spesiell betydning, det er når hans  livsstilling  er av den art at han er bundet til et altfor rolig liv med mangel på mosjon. En times daglig arbeide i haven er gjerne den beste medisin mot de sykdommer som ofte plager slike folk, ikke minst mot de vanlige gammelmannsskrøpeligheter. For de som har sitt daglige arbeide i solfattige, naturforlatte og triste kontorer og verksteder er haven det sted hvor også sinnet får den opfriskning det så høilig trenger til.

Det er jo fantastiske ord om hvor bra det er for mannen å holde seg ung og sprek ved å utføre hagearbeid. Det skal sannelig min kjære ”sofagris” få høre - og må gjøre!

Eneste aber med gamle bøker er at de ofte har stått i hyllen i et røykfylt hjem. Haveboken lukter altså ikke roser, men gammelmannsrøyk – og det ekstremt! Litt morsomt også. Røyklukten får meg umiddelbart til å mimre gamle onkler som hadde røyk, kaffe, prat (på finnmarksdialekt)  og humor som viktigste hverdagsingrediens.

Favorittblomster med favorittlukt.