mandag 31. oktober 2011

Liten seng søker ny eier


Det er rart hvordan ting vandrer fra eier til eier. I mitt hus har nesten alle ting vært eid av andre, bortsett fra TV, vaskemaskinen og noen melkeglass. Mine ting har hatt mange eiere. For de fleste tingene har høy alder og de er kjøpt i en bruktbutikk, i en antikvitetsbutikk eller på et loppemarked. Noen ganger må jeg kvitte meg med tingene. Fordi jeg ikke har plass. Fordi noe annet kommer inn i huset og da må en ting ut. Slik er det nå med den lille, fine sprinkelsengen til Lille Figur. Den ble kjøpt på et loppemarked for litt over ett år siden. Den har fungert bra og min lille sønn har hatt mange fine netter i den. Dessverre må nå sengen flytte. Nå skal den bli sengen til et annet lite barn. Min lille sønn har ikke vokst ut av sengen, ikke riktig enda. Men jeg har kommet over en ny seng til han. En han kan ha i noen år. En fantastisk, flott barneseng anno 1920, muligens eldre. Den ble kjøpt, i år,  på samme loppemarked som jeg kjøpte denne sprinkelsengen. I går satte vi den opp. Jeg lover bilde av den, men i går ettermiddag ble det for mørkt til å fotografere. Nå står sprinkelsengen midt på stuegulvet. Jeg har den til salgs og kanskje, allerede i dag, tar den farvel og drar av sted til ny eier. Det er litt trist, men kommer den til hyggelige eiere går det bra.

søndag 30. oktober 2011

Norge...



...i dag, min søndag: Lang frokost med godt brød og eggerøre. Masse kaffe. Kjøretur med mann og barn. Loppemarked.  Kjøpte noen fine saker og ting. Kjøretur til sjøen, deretter  løpetur i skogen. Ettermiddagsbesøk hos min gamle mor som trengte litt praktisk hjelp.

Klokka er stilt, det føles alltid litt underlig når dagen blir kortere og kvelden lenger. Nå skal jeg legge meg langstrak på min gamle sjeselong og slappe av denne tv-kvelden. Håper det er noen bra programmer å bruke tid på, visst ikke har jeg god bok som venter.

Ha en fin søndagskveld.

lørdag 29. oktober 2011

Frokost med Lillefant


Fin start på en lørdag. Lillefant, Lille Figur, havrekjeks og melk i koppen. Vi sliter litt med å få sønnen til å spise sunn frokost. Vi smører brødskiver med leverpostei, eller brunost, eller kaviar til og med Kvitseidsmør har vi prøvd. Som barn var jeg veldig glad i smør på brødskiva, og da jeg ble et litt større barn var det beste jeg fikk; smør og kokt egg på skiva. Det liker jeg veldig godt i voksen alder også. Men Lille Figur, han vil bare ha melk og kjeks. Når han får brødskiver hjemme, sitter han bare og smiler og rister på hode og er  bare veldig søt. I barnehagen er det visstnok annerledes, skal vi tro de voksne han er sammen med der. I barnehagen går skivene ned på høykant. Vel, håper det bedrer seg med årene og alderen.

fredag 28. oktober 2011

Lillefant


Jeg har kjøpt en ny tallerken til min Lille Figur (sønnen altså). En herlig tallerken fra Stavangerflint. Den har navnet "Lillefant" og er designet av Inger Waage. Hvor gammel designet er vet jeg ikke. Jeg har heller ikke lykkes i å finne det ut. Om noen vet, blir jeg glad om dere kan fortelle meg når Lillefant ble født.
Det var artig å komme over denne tallerken på den lokale bruktbutikken her om dagen. Den passer så bra til min lille sønn som er glad i Fantorangen og vennene hans. Selv om vi har opp til flere tallerkener med barnemotiver, kunne jeg ikke gå fra denne. Når Lille Figur synes den blir for barnslig, vil den være fin dekorasjon i tallerkenhyllen som jeg har tenkt skal opp på mitt nyrenoverte kjøkken – når den tid kommer. Jeg går med renoveringsdrøm av kjøkkenet, men det blir med drømmen i noen år til.
Koppen som Lille Figur drikker melk av, er en plastikk-kopp fra 60-tallet. Jeg har flere i lyseblått, en rød, en grønn og denne gule. Jeg husker koppene godt fra barndommen. Det var tur-koppene som vi barna drakk saft av og de voksne kaffe. Koselige minner.

I dag er det skikkelig ruskevær i Vestfold. Været får meg umiddelbart til å tenke på et dikt som aldri går ut av hode, som jeg lærte på skolen i andre eller tredjeklasse:

En er en, og to er to
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!

Nå ja, deilig og vått, deilig og rått. Greit da, om man er godt kledd og man ikke trenger å bekymre seg for taklekkasje. Der har jeg nemlig en liten bekymring. Vel, det skal ikke få ødelegge helgehyggen, det er tross alt et problem som kan løses. Men blir det ruskevær på søndag får vi drikke kaffe og saft av turkoppene i sofakroken.
Ha en riktig god fredagskveld.

onsdag 26. oktober 2011

Lille skatt inntullet i vatt


Lyset er fraværende om dagen. Det gjør fotografering vanskelig. Jeg har lange arbeidsdager, jeg begynner når dagen gryr som de fleste andre, og kommer hjem i skumringen. Som blogger er det i disse dager vanskelig å ta gode klare bilder med lys, lys og skygge som jeg liker godt i bilder. Vi går inn i den mørke årstiden nå og den kommer til å vare. Her om dagen gikk det virkelig opp for meg at nå blir det mange og lange mørke dager i månedene fremover. Men så fort vi er ferdig med herlig førjulstid, da snur sola og sakte men sikkert går vi lysere tider i møte.  Denne mørketiden er også hektisk. Tidsklemme-hektisk. Jobb-hektisk med mye kjas og mas. Noen ganger får jeg bare lyst til å stoppe den hektiske karusellen som snurrer rundt, dag ut og dag inn, og bare være hjemme sammen med mine to skatter. Jeg får alt for lite tid sammen med det kjæreste jeg har. Det gjør meg frustrert. Heldigvis har jeg lært å ta vare på stundene vi har sammen.  Selv om jeg er en litt stresset mor som serverer frokost, smører matpakker, fletter hår, kler på klær, passer på at skolesekken er pakket med bøker og pennal, passer på at Lille Figur har med sine ting til barnehagen og til slutt må jeg passe på meg selv. At jeg ikke løper ut av huset uten maskara, uten litt parfyme eller flokete hår.  Alt det der tar sin tid hver eneste morning hele arbeidsuken igjennom. I dag da jeg våknet var jeg litt stressa. Jeg så ikke  frem til  lang arbeidsdag etterfulgt av et langt møte til sene kvelden.  Det medfører at jeg vil være tappet i kveld når jeg slenger meg på sofaen og ser siste nyhetssending kl. 23.00.  Men de hektiske morgentimene ble fine, tiltross for stresset. Lille Figur satt i blå vatt og var så fornøyd. Han drakk varm melk fra koppen og så på Fantorangen og vennen Eddi på NRK super. Lille Figur er nesten alltid blid og fornøyd når han står opp i 06.30 tiden. Og hans herlige god-morgen-smil gjør meg så glad. Derfor blir morgenstundene nesten alltid gode, selv om det medfører at jeg får problemer med å løsrive meg fra idyllen her hjemme og stresse til arbeid som jeg ofte kommer litt forsent til. Takk og pris for at jeg har fleksitid. Jeg skal selvfølgelig ikke klage. Jeg har et interessant arbeidssted og jeg arbeider med ting jeg liker. Men i dag måtte jeg derfor skrive et lite hjertesukk om  morgenstress, lange arbeidsdager og vise bilde av min lille skatt, inntullet i blå vatt - som jeg fotograferer selv om dagslyset var fraværende.  



Hei, mamma! Se, Fantorangen og Eddi på TV!

Det er bare å konkludere: morgenstund har guld i mund.

mandag 24. oktober 2011

Om å sovne og våkne...


...i høstfarger. Jeg var heldig å komme over to sett ubrukt vintagesengetøy på et loppemarked for noen måneder siden. Oransje og brunt er ikke akkurat mine favorittfarger, men dette blomstrete mønsteret, med innslag av hvitt synes jeg er fint. Det er et artig sengetøy fra mitt barndomstiår, syttitallet. Datteren var ikke veldig begeistret første gang hun fikk det på sengen. Men nå er hun vant til det, og synes det er helt greit å ha dyne og pute fra den tiden da jeg var liten. Sengetøyet er faktisk herlig, mykt å sove i. Det er i tynn bomullskvalitet, mye tynnere enn for eksempel sengetøy fra Høie, og det passer til årstiden; høst. I disse dager er det fint å se når hun legger seg for kvelden med dynen over seg, puten under hode og leser frøken Detektiv som er favorittlektyren. Og Laban, han gjør henne ikke mørkredd men passer på min datter der hun ligger i høstmørket og når hun våkner til dagslyset.  


fredag 21. oktober 2011

Love hearts og kaffe


Dette var frokosten til morningen i dag. Svart kaffe og skjønne hjerter: et rufsehjerte, et hjerte av vintagetapet og love hearts i den vakre, blå opalglass skålen. Gaver fra gode venninne Kaspara som jeg tilbrakte noen timer sammen med i går. Det var lenge siden sist og på tide å treffes. Vi har det så hyggelig når vi er sammen. Vi prater i ett kjør. Vi er begge jenter ”med mye på hjertet”. Og jeg har konkludert – noe jeg gjorde allerede fra første stund da jeg ble kjent med henne en stormfull vinterdag i 2005  - Kaspara er et menneske med et stort hjerte.

Til morningen i dag måtte jeg derfor dandere brettet - som jeg ofte serverer meg selv kaffe på - med de fine tingene. Min datter var også henrykt og sa:
- Mamma skal du ha drops til frokost? Stemmer det sa jeg. Så viste jeg henne gavene jeg hadde fått av hjertegode Kaspara. Og forklarte henne at i helgen skal skålen være fylt til randen med love hearts. Det syntes hun var strålende.

På brettet mangler bare de tre ukebladene jeg også fikk.  Herlig lektyre fra 1940-60 tallet. Jeg sparer ukebladene til kommende blogginnlegg, for her var det mange artige tekster, annonser og illustrasjoner å blogge om.

Ha en riktig god helg. Gjør hva hjertet begjærer!

torsdag 20. oktober 2011

Står enda


”Blomstene står enda”. Det er som å høre pappa snakke. Han var alltid så fornøyd når han hadde kjøpt blomster, eller hadde tatt inn blomster fra haven og de sto lenge i vasen på stuebordet. Pappa var så glad i blomster. Han likte og stelle med blomstene i beddet, i kassene på verandaen eller de han hadde kjøpt på butikken og selv satt i vase. Det gikk mye i nelliker. Nelliker som var så heldig å få drikke sitronbrus. Det var det de fikk. Blomstene skulle ha sukkervann. Da sto de lenge. Forklarte pappa. Som liten var jeg misunnelig på nellikene. De var heldig. Jeg fikk bare brus – en liten flaske som jeg måtte dele ”brødelig” med min søster – på lørdagene. Var vi riktig heldige, fikk vi en brus i uken også. Grans brus. Brusen var i kjelleren. Kjelleren vi var litt redde for. Mørkredde som vi var. Tenk om vi så noe? Noe uforklarlig. Man kunne aldri vite med kjellere. Jeg var aldri redd for loftet. Loftet var høyt oppe. Det var som å være oppe i tretoppene. På loftet kunne man gjennom gliper og ventilen få utsikt. Utsikt har jeg alltid likt. Men i kjellere får man ikke mye utsikt. Godt jeg er kvitt angsten for kjellere. Godt blomstene står enda og får meg til å tenke over minner om pappa, om sitronbrus, om oppvekst og kjelleren som jeg hadde et skrekkblandet fryd forhold til. 

onsdag 19. oktober 2011

Nøtteskrika


Da jeg funderte om jeg skulle begynne å blogge, tenkte jeg lenge at bloggen skulle kalles Nøtteskrika. I lang tid hadde jeg kommentert hos bloggerne: Kasparas regnbue og Huset ved bekken, med signaturen Nøtteskrika. Det navnet har jeg nemlig fått av en eldre mann. En vaktmester. En som mente at jeg var ei nøtteskrike fordi jeg prater mye, er energisk, er en type med full fart, noe han ble sliten av tror jeg. Det ble nok rett og slett litt for mye av det gode for ham. Da jeg i sin tid fikk det navnet hadde jeg enormt mye energi. Jeg var ung og nyansatt på den arbeidsplassen hvor vaktmesteren arbeidet og hadde vært ansatt gjennom 25 år. En gang vi skulle avtale å arbeide sammen sto jeg i fare for ringe han i matpausen, i hans ”hellige tid” som var fra klokken 11.30-12.00. Det jeg ikke visste, var at det var stor synd å ringe og forstyrre når han skulle spise matpakken, drikke kruset med kaffe og avslutte det hele men en røyk. Jeg husker han ble temmelig oppgitt over at jeg forstyrret han. Noen riksmåltalende, overenergisk 27 åring ville han ikke høre på der og da. I alle fall ikke avtale et møte med! Det fikk vente.  Det endte med at han rett og slett slang på røret. Og jeg ble lettere sjokkert. Nå skal det være sagt at jeg faktisk er vandt til eldre karer med nykker. Jeg har mange av de i familien, så jeg ble ikke noe stresset, lei meg eller frustrert av oppførselen. Jeg tenkte bare. Nok et eldre menneske som ikke bør jobbe sammen med sånne som meg. Etter hvert gikk det seg til. Vi jobbet ikke mye sammen, men litt. Og vi var på en del felles møter. Og jeg hadde lært at, av den mannen skal jeg aldri forvente, kreve eller be om hjelp til noe som helst,  i hans hellige tid.

En dag kom det meg for øre at den gamle vaktmesteren hadde gitt meg et kallenavn. Han og hans mannelig yngre kollega hadde visstnok blitt enige om det. Og de andre kollegaene visste også om det. Det var nøtteskrika. Først ble jeg litt såret. Jeg må innrømme det. Det er ikke morsomt å få et ”stempel” uten å vite om det. I alle fall når alle andre visste om det, men ikke sa noe. Det hadde vært helt i orden om noen hadde sagt det til meg direkte, og med glimt i øyet. Men i denne sammenhengen var det ikke særlig positivt, fordi mine to kollegaer så på meg som en overivrig person som kom rett fra universitetet. Slik man ofte blir sett på i et lite arbeidsmiljø, hvor de andre ansatte er betraktelig eldre, og har vært der i flere tiår og dermed ”stivnet”  om jeg kan bruke et slikt ord.
Det gikk en stund. Jeg konfronterte ikke vedkommende med kallenavnet. Men en dag gjorde jeg det. Jeg tok de to karene for meg, overrumplet dem, og sa rett ut:
- Jeg vet hva dere kaller meg. Jeg har, ved en tilfeldighet fått snappet opp det.  Jeg vet dere kaller meg nøtteskrika. Men det gjør ikke noe. Jeg har faktisk tenkt på det. Det er et fint navn. Det er jo en flott kråkefugl. Fargerik og fin er den. Om den skriker stygt bryr jeg meg ikke så mye om for den er pen å se på, og er faktisk sjelden å se. Takk for at dere valgte den fuglen og ikke kråka som er sort og grå. Eller skjæra som er sort og hvit. Selv om skjæra er fin hun. Artig i hvert fall. Men det jeg ikke vil bli stemplet for er at jeg er sort og hvit. For eksempel at jeg har svart/hvitt tankegang. Jeg vil faktisk bli husket som en fargerik person. Derfor, takk skal dere ha. Og en ting til. Jeg har lært mye om dere. Blant annet har jeg lært at jeg aldri skal forstyrre dere i deres ”hellige” tid. Jeg virkelig beklager det. Det skal aldri gjenta seg.   

De ble stående måpende. Og det passet meg bra der og da.  I årene senere arbeidet vi fint sammen. Aksepterte hverandre. Til slutt gikk vaktmesteren av med pensjon. Mens den andre mannelige kollegaen fortsatte å arbeide på det samme stedet og gjør det fremdeles.  
Selv om jeg fikk navnet nøtteskrika på en litt uheldig måte, har jeg faktisk blitt fortrolig med kallenavnet. Derfor er det ett av mine navn. Men da jeg begynte å blogge ville jeg kalle bloggen Stilleben. Det er rett og slett fordi jeg fikk det for meg at nøtteskrika kunne bli en parodi-blogg. En blogg om livet i et reir. Det hadde vært litt morsomt, men i lengden ville jeg nok blitt lei av det. Nå bruker jeg bare nøtteskrikenavnet når det faller naturlig inn.

I sommer, på et loppis i Sverige, kom jeg faktisk over en plansje med Nøtteskriker på. Jeg måtte kjøpe den. Jeg kunne ikke la være. For blogginnlegg-anledningen har jeg hengt den på veggen over sofaen. Den skal ikke henge der, jeg vil ha den i gangen, det første rommet vi kommer inn i her i huset. Der vil den gjøre seg på hvitmalt panel. Men gangen er ikke ferdig pusset opp, enn så lenge henger den blant mine andre kvitrende plansjer i trappegangen opp til andre etasje. Men nå, for anledningen; er den plassert i et stilleben sammen med sofaen fra 50-tallet, teakbordet, keramikkvasen med hortensia og et vatt-skatt-teppe.

Må bare gjøre oppmerksom på at jeg faktisk har de beste arbeidserfaringene med menn. Vaktmesteren er et særtilfelle. I grunnen liker jeg godt å arbeide med menn. De er rett på sak. Det er lite føleri blant dem (og det holder meg i sjakk, for jeg er ei jente med tilbøyeligheter til føleri og noen ganger trenger jeg å bli ”distrahert” i forhold til det), og alle menn har ”en Fleksnes” i seg – noe som får meg både til å smile og le! Mannfolk er stort sett ålreite folk!

Jeg sa til lille sønnen i går ettermiddag; - Se der er vi.  Mamma har funnet en nøtt. Pappa står og ser på. Du titter nysgjerrig ut fra hullet i stammen og søstera , hun har flakset av sted. Han kikke med et forunderlig blikk på plansjen og på meg.

tirsdag 18. oktober 2011

Drømmen om et hagehus


Jeg drømmer om et lite hus som skal stå under de store løvtrærne bak i hagen vår. Jeg vil helst ikke kjøpe et ferdig hus som selges her og der. Aller helst vil jeg snekre et hus av gamle materialer og vinduer, et hus av gjenbruksmaterialer med andre ord.  På den måten får huset personlighet. Da jeg var på loppemarked på lørdag, så jeg dette skjønne, sjarmerende huset under løvtrærne. Huset trenger en hjelpende, restaurerende hånd og jeg skulle gjerne ha bidratt med dugnadshjelp. Dette huset, formen, eksteriøret, sjarmen, det er nettopp et slikt hus jeg vil ha. Derfor tok jeg bilder av det fra alle vinkler. Rødt er også fin farge på et lite hus,  og jeg tror – når vi en gang kommer så langt - at vi kommer til å male vårt lille hus rødt med hvite vinduer. Han jeg bor sammen syntes også et slikt vil være fint. Han vil til og med vinterisolere det. Å, så hyggelig vi kan få det i huset bak i hagen vår. En liten vedovn vil vi også kanskje få plass til. En sånn gammel ovn som vi også kan sette kaffekjelen på.

Det skal være sagt at jeg er så desperat etter et hus, at jeg faktisk har kjøpt mitt første lille hus som skal fungere som det bitte lille huset i hagen. Og nå, i skrivende stund, har jeg faktisk tatt noen telefoner og sendt noen e-poster etter snekkerhjelp. Jeg vil ha det opp før vinteren. Jeg trenger også å lagre hagemøblene. Men å få tak i en ledig snekker, det er rett og slett umulig! Jeg har også sendt en melding til en fetter som jeg vet kan snekre. Kanskje han kan hjelpe en desperat kusine. Men alle er så opptatt. Om noen lurer på hvorfor jeg ikke få hjelp av mannen, kan jeg opplyse om at han snekrer bare tekst. I tillegg har han operert i hånda, det er ikke bra for en som er tekst-snekker.

En annen ting, om noen tror at jeg er i ferd med å planlegge en liten landsby der jeg bor, så er ikke det langt fra sannheten. Jeg vil nemlig ha tre hus på tomten, i tillegg til det vi bor i. Fire hus med andre ord.  Ett i bakgården, et større hagehus under løvtrærne og det bitte lille huset som skal stå under villmorelltreet, og som på sikt skal være dekket med villvin. Det er fint å dagdrømme om hus. Fint å ha prosjekter i hode. Men jeg vet at: ting tar tid og at Rom ikke var bygget på en dag. Det gjenstår å se hvor langt jeg kommer i å realisere husdrømmene mine.

mandag 17. oktober 2011

Lille loppeting og Lille Figur


I helgen var det loppemarkeder flere steder i distriktet. Selv om jeg var syk. Hadde mistet stemmen og ”stiv og øm i kroppen” – sikkert feber - var jeg ikke verre enn at jeg fikk kommet meg på loppemarked både på fredag ettermiddag og på lørdagen. Fredagen fikk jeg gå alene og snoke, på lørdag var jeg ledsaget av mann og Lille Figur. Vi hadde en fin lørdag sammen. Selv om vi savnet søstera, men hun ”strittet” i mot. Derfor fikk hun lov til å være hjemme og ”slappe av”.  Loppemarkedet i nabobyen ble holdt på et fantastisk idyllisk sted, et sted som var perfekt for Lille Figur. I tillegg til å utforske lopper, løp han rundt på det store omkringliggende området med gress, svaberg og gamle løvtrær i den strålende høstsola.  Vi byttet på å se – løpe -  etter han, og etter loppeskatter. Jeg handlet ikke mengder. Det har jeg sluttet med. Men en av de artige loppetingene som ble med hjem var denne lille tingen til bruk på badet. Det var den blå buketten på denne loppetingen som sjarmerte meg. Tingen er til bomull. Den er fra 60-70 tallet, (husker nemlig en av mine tanter hadde noe lignende på badet da jeg var liten), og den var ubrukt. Ingen merker. Ingen synlige spor etter slitasje og i beholderen lå det en ”ny” pakke bomull med prislappen på. På den sto det: Steen&Strøm, 3,-. Lille loppeting ga jeg fem kroner for. Den står nå på badet med ny bomull i, riktignok fra REMA 1000.   

Lille Figur koste seg på loppemarkedet. Det er så fint nå som han har blitt stor og kan leie mor når vi går rundt og ser på lopper. Han ble bare litt frustrert da han fant Mummitrollet på videokassett og ikke forsto hvorfor han ikke fikk ta med Mummi hjem. Stakkars, han skjønner jo ikke at videospilleren har gått av moten, og at den - vår gamle video -  for mange år siden havnet på et loppemarked.  

fredag 14. oktober 2011

Prosjekt


Det beste – synes jeg – med å blogge er at man blir inspirert. Det er så utrolig mange dyktige bloggere der ute, noen ganger blir jeg rett og slett svimmel av beundring hvor flinke dere er. Jeg vurderte lenge å blogge, men var litt redd for å begynne. Jeg lever jo på mange måter i et kaos hjem. Et bitte lite hus hvor vi trives i. Vel å merke når vi ikke har de mange utfordringene å hanskes med i forhold til grunnmur, tak, kondensproblematikk, punkterte vinduer og mange andre tekniske ting ved huset som er viktig å ha i orden. Heldigvis omgir vi oss med mange vakre ting. Vakre i mine øyne. Jeg bryr meg faktisk ikke om hva andre synes – litt hensyn til familien må jeg selvfølgelig ta, men jeg har en del venner som synes jeg har skaffet meg mange underlige ting opp gjennom årene. Men jeg er rett og slett avhengig av ting med alder. Jeg er fascinert av gamle ting. Slik har jeg faktisk hatt det siden jeg var 16-17 år og da begynte å samle. Vi har derfor lite nytt i vårt hjem, men kan opplyse om at vi har en Oslo lampe! Tenk det! Den er stram og kul og den passer faktisk godt inn i bokkjelleren. Det vil si vår bitte lille kjellerstue hvor vi har boksamling fra gulv til tak på alle fire veggene.

I mars begynte jeg blogge. Det var rett og slett bare et lite eksperiment kl. 07.00 om morningen. Jeg var tidlig oppe med Lille Figur (sønnen altså). Jeg satt ved min bærbare pc og plutselig var jeg i gang. Jeg har gitt det en sjanse noen måneder, og så langt fungerer det greit. Jeg tror jeg kommer til å holde på en stund til, så får vi se. Men fy, så prestasjonsangst jeg har hatt for å vise bilder av mitt hjem. Helt forferdelig egentlig. Fordi jeg er den type menneske som stresser fælt med å ha orden i et aldri så lite kaoshjem. Men jeg ble enig med meg selv å kalle bloggen stilleben. Grei tittel som går ut på at jeg bare rydder meg en liten plass på et bord, i et hjørne, på en kommode, på gulvet, ja, hvor enn det måtte være og arrangerer et lite stilleben. Jeg trenger jo ikke å vise alt på en blogg, kaos og sånt. Derfor kan det nok virke underlig for dere som er innom bloggen i dag, at jeg legger ut bilder av rot i min stue. Men sånn er det nå om dagene. Jeg har masse rot her og der. Fordi jeg har latt meg inspirere av mange av dere der ute. Jeg har begynt prosjektet; å male møbler. Jeg maler en budalsstol Jeg maler kjøkkenbordet – hvor bordflaten nærmest skrek etter maling. Jeg maler en settekasse. Jeg maler den brunmalte trappen opp til annen etasje. Og jeg maler deler av husfasaden, fordi vi har hatt godt vær noen dager. Og jeg maler en hagebenk! Noen vil vel si; du er gal! Så mange prosjekter på en gang. I tillegg jobber du fullt. Det er ikke rart du er sliten til tider. Og hva med han du bor sammen med? Evner han ikke å håndtere malepenselen? Jo da, men han liker det ikke så godt, kan jeg da svare.  Jeg derimot elsker  malingsprosjekter uansett hvor rammet jeg er av tidsklemma. Derfor har jeg prosjekter på gang, men det resulterer i rot og kaos i den lille stuen, på soverommene, på kjøkkenet, på badet og på vaskerommet og i bokkjelleren. Men jeg har faktisk kommet langt i min holdning til rot. Nå bryr jeg meg ikke så mye. Jeg får ikke migrene, høyt blodtrykk eller sover dårlig om natten grunnet rotet. For det må være rotete slik som jeg holder på. Men så lenge jeg omgir meg med ting jeg liker, som jeg synes er fine så gjør det ikke noe om det ligger litt slengt her og der, fordi tingene står til hverandre. Den lilla voksduken med hvite prikker, som ligger slengt over den gamle biedermeiersofaen - for at den ikke skal bli tilgriset av maling - den passer til vatt-skatt-teppet. Den passer til bildene på veggen, havfruen og den grønnstripete gamle bolsterputen. Rotet er for meg et uarrangert stilleben og jeg synes faktisk at det var og er litt fint der tekstilene er slengt om hverandre.

Det ble lang tekst i dag. Alt for langt med mange refleksjoner i forhold til; prosjekt, maling og  rot i mitt hjem. Men lar det stå. Hadde litt behov for å skrive for jeg kan nemlig ikke snakke. Jeg har vært så hes de siste dagene at jeg har mistet stemmen. Jeg visker! Det skal være sagt at den ble brukt opp i går da jeg var sammen med herlige jenter, og vi pratet masse til god mat og kaffe, til alt for sent på kvelden. Stakkars vertinnen, håper hun ikke sliter for mye i dag grunnet tunge øyelokk.  I helgen må jeg derfor være taus. Det gjør jo ikke no’ i grunn, jeg kan faktisk holde munn. Jeg kan male ferdig noen av prosjektene og jeg kan rydde – visst jeg gidder. Jo, gidder litt. Resten lar jeg stå som et kaos-stilleben.

Om noen lurer på hvordan jeg kan male når jeg har sønn og datter rundt meg, kan jeg opplyse om at jeg maler etter at de har lagt seg, maler i høyt tempo. Med årene har jeg fått håndlag med penselen. Derfor får jeg malt mye. Og vi har varmluftspumpe, ingen vakker sak, men suveren ting! Malingen tørker fort og den bruker lite strøm. Den er rett og slett en ”vakker” ting når strømregningen kommer i posten. Se, nå fikk jeg ”markedsført” den også!

God helg.

torsdag 13. oktober 2011

Farine


Sukker og det søte liv, det er viktige ingredienser i mitt liv. Jeg prøver alltid å rydde plass, øyeblikk, til det som smaker av sukker. Men dessverre blir det lite av det søte liv og dans på roser for tiden, litt for lite i grunn, men jeg jobber stadig med saken. Enten baker jeg en kake, spiser en sjokolade eller noen drops. Får jeg ikke hverdagen til å bli en dans på roser, nøyer jeg meg med en bukett. Jeg - rett og slett - rigger til et lite stilleben som symbol på at livet bør inneholde både roser og sukker.

Jeg bare måtte kjøpe denne søte – bokstavelig talt – sukkerkrukken med den yndige lille buketten. Jeg trenger faktisk ingen flere sukkerkrukker og sukkerbokser, og jeg trenger heller ikke flere vaser.  Men jeg klarte ikke å gå fra denne da jeg så den i bruktbutikken her om dagen. Den kostet  ikke mange kronene, bare 40 kroner og hva får man for førti kroner i dag?! Jeg for mitt vedkommende – sammen med dere andre loppis-shoppende damer - vil si; mye. Jo, man kan få mye fint for førti kroner på bruktbutikken og på loppemarkeder.
Krukken ble derfor kjøpt og nå står søte Farine (som rimer på navnet Sabine, og jeg kjenner ei jente som heter det og hun er både søt og grei) på kjøkkenets avlastningsbord og er mitt nye sukkertøy-for-øyet i hverdagen.

tirsdag 11. oktober 2011

Klar ferdig


Juleforberedelser! Jeg ble jo selvfølgelig påvirket av Kaspara og Wilhelmine som i forrige uke blogget om KKs julesmagasin. Jeg måtte løpe og kjøpe så jeg hadde litt alenestund-lektyre å hygge meg med.  Og ja, det var litt av hvert som inspirerte i de reportasjene. Og i helgen kom jeg pussig nok over en aldri så liten samling gamle julekuler på den lokale bruktbutikken, som jeg måtte handle. Gamle julekuler er sjeldne varer. Jeg kan derfor konkludere; jeg har begynt noen forberedelser til jul. Sant skal sies, jeg begynner alltid tidlig, det er på mange måter naturlig. I min ungdom – faktisk i ti år - sang jeg i Sandefjord jentekor. Og Sverre Valen – dirigenten vår – delte ut julerepertoaret allerede da vi startet korøvelsene rett etter sommerferien. Allerede i slutten av august hadde vi nærmere 80 jentene øvd inn kling no klokka, ring og lokka, stille natt, hellige natt og gläns över sjø och strand, samt mange andre, vakre julesanger og salmer. Jeg savner virkelig de terpende korøvelsene og mange julekonsertene. Det blir dessverre lite sang nå. Jeg har ikke funnet meg et godt nok kor, og jeg har heller ikke mye tid til korøvelser. Men jeg stemmer i for barna. Datteren er ikke så begeistret, hun synes det blir for mye ”opera” som hun kaller det – hadde jeg vært så dyktig! Men Lille Figur (sønnen) han synes det er stas når mor synger. Enda godt. Når han og jeg er sammen – alene – uten mannen og datteren i huset da synger jeg for ham. Det er så hyggelig. Og nå fremover, i alenestundene våre, da skal han blant annet få høre og kanskje lære – min lille sølvgutt -  mitt hjerte alltid vanker som er den vakreste julesalmen jeg vet om. Jo da, jeg forbereder på min erindrende måte. 


mandag 10. oktober 2011

Når det er grått ute


Er det fint å ha en nydelig blomst inne som man kan beundre.  I disse dager er det en vakker orkidé som står i vinduskarmen. Orkideen er en gave jeg fikk i forbindelse med min fødselsdag for to uker siden. Jeg blir så glad for blomster. Jeg rett og slett elsker blomster. Jeg tenker ofte, om jeg må, skal, eller vurderer å omskolere meg, da må jeg jobbe med blomster. Det kan høres svermerisk ut men jeg kan absolutt tenke meg, og drømmer faktisk litt om å være en kvinnelig utgave av Blomster-Finn. Han er en artig mann. Han er en dyktig mann og han har god interiørsmak.  Når jeg tenker etter er det mange menn som inspirerer meg og mine interesser: Det er Blomster-Finn, Arne&Carlos – de designer fantastiske klær og de bor på en sjarmerende gammel jernbanestasjon. Og jeg er inspirert av Hellstrøm og jeg liker å jobbe sammen med menn. Jeg har, oppsummert, lært enormt mye av menn gjennom livet, særlig i arbeidslivet og mannen jeg deler livet med møtte jeg faktisk på arbeidsplassen.   Mange menn fortjener faktisk blomster. Når jeg tenker enda mer etter, er ikke orkideer favoritt blomsten til Morten Harket? Han og a-ha guttene var mine store favoritter i ungdommen, derfor passer det bra å trekke frem den mannen også.  

Hm. Underlig. Dagens bloggtekst skulle egentlig handle om når det er grått ute og at jeg er heldig som har en orkidé i vinduskarmen, så ender det opp med noen setninger om menn som jeg inspireres av. Jeg lar det stå, selv om en norsklærer ville ha sagt: Uff, og nei. Nå har du skrevet deg utenfor oppgaven. Vennligst ikke ha  for mange digresjoner. GPP settes i margen. Vel, jeg forventer heller ingen kommentar på mitt innlegg om en orkidé, grått vær og menn jeg inspireres av.

Men, før jeg avslutter og apropos menn og menn som skriver godt og som inspirer meg: Thomas Hylland Eriksen. Han hadde en fantastisk god tekst (Småbondeprinsippet) i Magasinet til Dagbladet på lørdag. God fordi den fikk meg til å reflektere, derfor anbefaler jeg den som måtte være interessert. Jeg for min del fikk ukens refleksjon i boks grunnet den teksten –  paradoksalt nok av en mann, en god start på en mandag med andre ord.

fredag 7. oktober 2011

Helgetips



Gå på epleslang, eller spør hageeieren pent om lov å plukke epler. Bak en eller to eplekaker og inviter til kaffe&kaker. Husk: An apple a day, keep the doctor away! Ha en riktig god helg.