Dorulldukken

 

 

For noen år siden kom jeg over denne dukken med fin kjole på i en bruktbutikk. Jeg måtte kjøpe den søte skapningen, da den minnet om noe jeg alltid har undret meg over; dukke på dorull med fast plass på et toalett eller et bad. En av mine tanter hadde en samme type dukke kan jeg huske, men jeg minnes at tantes dukke hadde heklet kjole i brunt og oransje, og var ganske sikkert laget på 70-tallet da det var to populære farger på klær. Min dorulldukke er kanskje litt eldre siden hun har heklet kjole i pastellene lyseblå og rosa. Lille dukkemor er rett og slett et vanvittig fenomen. Vel, ikke bare dukken i seg selv, men kvinnen bak dukken, skal jeg være ærlig vil jeg si; alle kvinnene som syslet med å hekle kjole til en dukke som skulle ha en oppgave i hjemmet; å være pyntedukke på dorull.
 

Det var ikke bare min tante som hadde en slik dukke, nei, de har jeg sett flere steder, i ganske mange hjem når jeg tenker etter. Og ofte passet dukkene perfekt inn på toaletter hvor toalettskålen hadde trekk i fluffy stoff og en matchende toalettmatte - som jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, og jeg skal ikke gå videre inn på hvorfor jeg hadde angst for toaletter med en slik matte på gulvet som lå tett inn til foten av toalettet.  For det  jeg egentlig lurer på er; hva i alle dager fikk kvinner for 40-50 år siden til å sitte i ledige stunder og hekle på en kjole til en dukke hvor målet var å få en søt liten sak som kunne kamuflere dorullen under skjørtet sitt? Det er for meg høyst underlig. Men jeg vil gjerne høre med kvinnene  om denne kreative syssel som ble bedrevet når de ikke holdt på med unger og oppdragelse, ordnet for mannen, lagde mat, vasket tøy, tørket støv og vannet potteplantene. Hvilken glede var det for kvinnene å hekle små kjoler til dukken som de kjøpte på leketøysbutikk? Jeg må finne meg noen informanter og tips mottas med takk.
 

Faktisk er jeg fornøyd eier av dorulldukken. Hun ligger riktignok i en skuff i vårt hjem, men noen ganger henter jeg henne frem, men det føles litt sært å ha henne på do til enhver tid. Og mannen i huset - ja, jeg skal ikke skrive ordrett her om hva han mente om den dukken da jeg tok henne frem og demonstrere hvordan hun med begge beina skal stå plassert i dorullhullet. Han hadde sine replikker for å si det sånn, om hva i alle dager jeg funnet på nå; leke-med-dorulldukke-i-voksen- alder-hva-betyr-det osv.
 

Vel, for meg er hun et herlig stykke fenomen og en levning fra en tid da det var en hyggelig kvinnesyssel og dukken er et stykke kvinnehistorie som fortjener å bevares. Dukken var jo et interiørinnslag på do i helt vanlige hjem. Derfor skal dorulldukken bli tatt godt vare på hos meg. Kanskje skaffer jeg henne en venninne eller to, og det jeg nå lurer på er om det noen gang blir renessanse for dorulldukken? Kanskje en vakker dag når kvinner får mer ledig tid og har kapasitet til å lage noe så yndig og selsomt som en en dukke med dorull under skjørtet.