What? Vatt!



Jeg har stor fascinasjon for gamle vatt-tepper. Mange har skylden for det. Blandt annet min gode venninne Kaspara som har inspirert meg til å begynne å blogge, og andre bloggere som har vist eksemplarer fra sine fargerike vattsamlinger. Jeg skulle ønske bloggerne kunne ha gått sammen om en utstilling med alle disse fantastiske flower-power-dynene. Det hadde vært artig.
Jeg selv har ikke en stor samling vatt. De jeg har er litt hullete. Jeg har derfor - som jeg har blogget om i vattskatt-innlegget - lappet på dem med  hekleduker og vintageknapper. Vatt er forgjengelig som alt annet, men jeg  har valgt å bruke teppene til det er bare filla igjen, en holdning til ting jeg har lært av min gamle mor.

Jeg har noen gode venninner som absolutt ikke deler min fascinasjon for vatt. Det gir de uttrykk for. De kan rett og slett ikke forstå at det går an å like gamle "dyner". Sist gang mine venninner var på besøk, på jentefest, var de innom badet for å "pundre nesen". Og der, ja hva så de der. Et vatt-teppe i badekaret, bløtelagt i Biotex-vann. Jentene utbrøt? What?! Hva er det? Hva er det vi ser? En gammel dyne! Hvor har du fått den fra? Loppis? Hva skal du med den? Jeg svarte med standard replikk; "Jenter, dere vet jo jeg er en moderne kvinnevariant av  Espen Askeladden; jeg fant, jeg fant på loppis."
Mine venninner ristet på hodet og himlet med sine festsminkede øyne. Det er morsomt at venninner  synes jeg er rar som liker vatt. Jeg liker mangfoldet av holdninger til ting. Det gjør meg derfor ingen ting at de ser på meg med skepsis i blikket.

Bildet av dette vatt-teppet  tilhører en far til en av klassevenninnene til datteren. Han hadde med seg teppet som sitteunderlag på en grillfestavslutning. Da vi sto ved grillen spurte jeg pent; -"Er det greit for deg om jeg tar et bilde av det utrolig fine vatt-teppet du sitter på?"  Han bare så på meg med; "what"-blikket", og sa "ja," på en litt perpleks måte.

Han tenkte nok sitt, men jeg fikk mitt - et bilde av et herlig eksemplar vatt anno 60-tallet.