fredag 6. januar 2012

Lille fugl


I osteklokken. Jeg sliter med å rydde vekk de skjønne julekulene. De er så vakre. Vakre ting har jeg lyst å ha fremme hele tiden. Derfor lar jeg noen kuler og en liten fugl være fremme litt til. Det er rart hvor vanvittig opptatt man kan bli av gamle julekuler. Utrolig. Jeg liker ikke å se på meg selv som materialistisk. Kjører dårlig bil. Har gammelt TV, kjøper sjeldent nytt. Veldig sjeldent faktisk. Hm, jeg "lider" av nostalgi. Før i tiden var det en diagnose. Men nå er det bare en svermerisk tilstand. Min lidelse eller diagnose går ikke utover noen.
- Vel, nå ja.
Synes jeg mannen si der han sitter i sofaen med avisen, men han har ikke sagt det. Men om han visste hva jeg nå satt og skrev, da hadde han vel rappet til seg tastaturet og skrevet i vei om damer, lopper og nostalgi, jeg kjenner han. Og han er god til å skrive, veldig god faktisk, derfor må han ikke få vite at jeg skriver om "Lille fugl i osteklokken". Takk og pris, han leser ikke blogger, ihvertfall ikke min blogg. Visst han i det hele tatt får innblikk i denne bloggen, er det fordi jeg har lest høyt for han, he he.

Riktig god fredagskveld.

2 kommentarer:

  1. Hei - jeg tror at nostalgi må være koselig "lidelse" å ha - forsett å feile det:):)

    Tror også at de fine kulene og fuglen kan bli helårspynt - gjorde seg så fint under osteklokken. En sånn fugl har mannen i huset her også - den har mistet halen, men den har hengt fra barndommen hans - så den hører med, og jentene i huset passer på at det må være han som setter den på juletreet - og omtrent på samme sted hvert år;)

    God fredagskveld - klem fra Bente.

    SvarSlett
  2. Gubben darius leser heller ikke bloggen min, jeg har vært sur på ham for det, men nå har jeg slutta. Å være sur for det i alle fall. Jeg har lagt bort fuglene mine, men ikke veldig langt, får jeg tak i ei fin grein, så tar jeg dem vel fram igjen, antakelig.Det var en sann nytelse å pakke bort mine gamle kuler også, og noen nye. Bare å ta i dem, og se på dem er fint.Jeg har noen nye, men også de er alltid i glass, selvfølgelig. For å minne om forgjengeligheten. Evig eies kun det knuste, og det som kan knuses, også. Selvfølgelig. Fint å lese dine funderinger... Leste du forresten nederst på blogginnlegget mitt i dag? Du bedriver kulturhistorie, bør nesten gjøre det. Det er lenke til et innlegg i fjor om gammeljuldagen. Du kan også gå inn under etikettene "Jul i heimen" Det er det andre av dem

    SvarSlett