Gine

Gine.  Ja, det er faktisk det hun heter min skredderbyste. Det vil si at gine er et annet ord for skredderbyste og det brukes ikke så ofte lenger. Det var mannen i huset som lærte meg det for ikke så lenge siden. Han gjorde store øyne da han så Gine inne i kleskottet mitt. Et kott han aldri setter sine ben, fordi da drukner han i gamle kjoler, nips, sko og esker med det utroligste. Døren til dette kottet er alltid igjen, men en dag sto døren oppe og han lurte fælt på hvordan hun hadde kommet inn i vårt hus. Gine og meg er en lang og selsom historie som jeg ikke skal skrive om her og nå, men jeg kan opplyse om at jeg har hatt henne ganske lenge. Jeg fikk henne faktisk da jeg var 18 år, av alle ting av han som lærte meg å kjøre bil, min kjørelærer og historien,  den er rett og slett underlig.

Gine er ganske gammel, kanskje 80-90 år? Jeg er litt usikker på alderen, men det skal hun ha,  hun holder seg bra. Hun har fortsatt flotte former selv om hun er en eldre dame, og det er det ikke mange damer som kan skryte av det når de er snart hundre år. 

Jeg skulle gjerne hatt Gine fremme til enhver tid, men det går ikke. Min lille sønn er nysgjerrig og litt redd for den sorte skikkelsen og det kan jeg forstå. Hun er litt mystisk der hun står i sort og er hodeløs. Det undrer han seg nok over, at hans mor har en hodeløs figur som hun selv er veldig redd for skal bli ødelagt. 

For noen dager siden, på en gråværsdag tok jeg Gine ut av skapet fordi jeg skulle rydde. Det ble alt annet enn rydding, derimot en munter lekestund. Jeg og sønnen var hjemme, de to andre var på vift og lille sønnen syntes det var morsomt at jeg lekte med Gine og prikker, og han med sine biler og en hjulvisp han har funnet i kjøkkenskapet og som har blitt hans favorittleke. Der lekte vi sammen en stakket stund med våre gamle ting.

Det er moro med ting.