søndag 27. november 2011

Minner fra søndagsskolen


I 1977-78 var jeg et søndagsskolebarn. Ikke noe prakteksempel, jeg var et litt viltert og bestemt barn, i følge min mor. Det var kanskje derfor de sendte meg på søndagsskolen, slik at jeg skulle lære hva som var rett og galt. Om det å snu det andre kinnet til og å være et solskinnsbarn. Jo da jeg lærte mye på søndagsskolen og jeg trivdes veldig godt hos den søte, unge prestefruen som var så munter og glad, som spilte piano og sang så fint. Men søndag-skoleringen hindret meg ikke i å slutte å krangle med min lillesøster, mamma og pappa. Til tider var jeg så vilter at pappa tok meg ut på skogsturer, bare han og jeg, han mente det var bra at jeg fikk flydd fra meg.  Min mor tok seg da av min roligere søster.

Søndagsskolen var det første stedet jeg fikk gå til alene. Det lå ikke langt fra hjemmet vårt, og skolen var i prestens hus, i en kjellerstue i en bolig fra 1960-70 tallet. Det jeg husker godt, i tillegg til alle bibelhistoriene var interiøret. Det tidstypiske interiøret som var annerledes enn vi hadde det. Jeg hadde foreldre som var eldre enn presten og prestefruen. Mamma var i 40-årene og pappa, han var 60 år i 1978.  De hadde altså en mer voksen stil, og interiøret var innredet slik man hadde det på 50-tallet.

Her om dagen fant jeg faktisk et av frammøtekortene. Der sto navnet mitt. Hvilken søndagsskole jeg hørte til og årstallet. I dette koret hadde jeg bare fått en gullfisk og flere stempelfisker. I de andre kortene jeg hadde, som dessverre har gått tapt eller befinner seg i min mors skuffer, så husker jeg at det var både gullfisker og gullstjerner i garnet. Jeg var en stolt søndagsskoleelev.

Som dere ser på bildene har jeg flere religiøse ting . Det var litt av det i vårt hjem. Ikke det at mine foreldre var dypt religiøse eller tilhørte noen menighet. De var det jeg kaller "tradisjon tro-kristne". De hadde vokst opp i en kultur hvor det ikke var spørsmål om man trodde på Jesus eller ikke. De var rett og slett av den gamle skolen hvor aftenbønn og kirkegang på søndagene var viktig. Pappa var ivrigst. Han gikk i kirken hver søndag, så sant han ikke var ute og seilte som kaptein. Han foretrakk sportskapellet her i distriktet. På den måten fikk han trim, gudsord og han møtte spreke folk. Han var en sporty kar som elsket å være ute i skog og mark. Min mor var ikke den troende nikkerstypen, hun så gudstjenesten på fjernsynet eller hørte den på radioen hver eneste søndag.  

På fotografiene jeg viser i dag ser dere et Fader vår-bilde som jeg hadde på rommet mitt. Jeg husker jeg ofte tenkte; så fin Jesus er. Han var sånn engle-pen. Det var faktisk ikke store utseendeforskjell på Jesus og engleglansbildene. Det syntes jeg var fint. I tillegg ser dere et lite englekort. Det var faktisk en av mine favoritter. Den vakre engelen som hjelper det lille lammet. Jeg kunne drømme meg bort i det lille kortet som jeg faktisk hadde fått på søndagsskolen. Jeg har også lagt ved mitt kjære smykke jeg fikk til dåpen. Et hvitt emaljehjerte med bønn på baksiden. Den dag i dag bruker jeg hjertet ofte. Synes det er hyggelig. Så humrer jeg også litt, det står følgende:
Du som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.
Hjelp meg denne dag å være, snill og god dig gud til ære.
Amen
Det står dig, og det i 1972, det året jeg ble døpt. Ha ha, så gammel har jeg blitt!


Denne røde fine mappen og bilde av Jesus med barna har jeg fått av Portofritt. Hun vet nemlig at jeg er et tidligere søndagsskolebarn. Jeg ble derfor utrolig glad for disse søndagsskoletingene.

6 kommentarer:

  1. ÅÅÅ, dette vekker minner;) Ha en fin søndagskveld videre, her i huset er det Mette Marit og kakao...ute er det jo storm...uff, vil ha snø jeg!!!

    SvarSlett
  2. Hei :)
    Så koselig med det søndagskole-kortet. Det husker jeg også. Søndagskolelæreren vår hadde noen sånne figurer som de klistret opp på en filt-tavle også, det kom jeg på når jeg leste innlegget ditt :)
    Takk for hyggelig kommentar hos meg. kjekt at du likte pynten min.
    ps den duken du hadde på innlegget under var kjempekoselig.

    SvarSlett
  3. Her er det et søndagsskolebarn til, men så heldig at du har beholdt frammøtekortet ditt! Jeg slet nok ut mange, i tillegg var jeg lærer selv på søndagsskolen fra jeg var 14 år, tenker jeg. Tenk det. Det er vel en av grunnene til at jeg ikke sendte barna mine i søndagsskole, jeg vet hvor dårlig undervisningen kan være. Men jeg tror ikke det gjorde så mye, dattera mi har likevel funnet ut at hun skal bli prest.

    SvarSlett
  4. Fint søndags-innlegg! Minner, det liker vi. Det er sikkert og visst. Fint søndagsskolekort. :) Mitt var formet som et tre med nummererte sirkler til oppmøtestempel. Belønningen var stor stas. Små dyrefigurer i porselen. Og til slutt; et eple-anheng. Har det ennå, alt sammen. Skulle ønske jeg også hadde igjen litt av det vi lærte... Det meste er fortrengt for lengst. Tror jeg. (Det kan jo hende det dukker opp igjen på gamlehjemmet;)

    SvarSlett
  5. Vi i SØNDAGSSKOLEN (Norsk Søndagsskoleforbund) likte innlegget ditt! Og har lenket til det på vår Facebookside. Søndagsskolene i Norge lever i beste velgående og vi som forbund satser høyt på å lage formidlingsverktøy, SPRELL LEVENDE, som favner hele barnet - med alle spillopper og uendelig undring. Barns tro er et forbilde i dag!

    Vi tror at dagens søndagsskole er mye mer aktuelt enn noen gang. Og frammøtekort brukes den dag i dag, om enn ikke fult så nostalgiske! :-)

    Med vennlig hilsen
    Interiørinteressert Informasjonsleder i SØNDAGSSKOLEN
    Monica Beckstrøm

    SvarSlett
  6. Tusen takk Monica. Det var veldig hyggelig å høre. Også veldig koselig at du linket teksten til Norsk søndagsskoleforbund. Det må jeg nesten fortelle min gamle mor på 75 år. Hun kommer til å bli så glad for at hun sente meg på søndagsskolen.

    SvarSlett