Nøtteskrika

Da jeg funderte om jeg skulle begynne å blogge, tenkte jeg lenge at bloggen skulle kalles Nøtteskrika. I lang tid hadde jeg kommentert hos bloggerne: Kasparas regnbue og Huset ved bekken, med signaturen Nøtteskrika. Det navnet har jeg nemlig fått av en eldre mann. En vaktmester. En som mente at jeg var ei nøtteskrike fordi jeg prater mye, er energisk, er en type med full fart, noe han ble sliten av tror jeg. Det ble nok rett og slett litt for mye av det gode for ham. Da jeg i sin tid fikk det navnet hadde jeg enormt mye energi. Jeg var ung og nyansatt på den arbeidsplassen hvor vaktmesteren arbeidet og hadde vært ansatt gjennom 25 år. En gang vi skulle avtale å arbeide sammen sto jeg i fare for ringe han i matpausen, i hans ”hellige tid” som var fra klokken 11.30-12.00. Det jeg ikke visste, var at det var stor synd å ringe og forstyrre når han skulle spise matpakken, drikke kruset med kaffe og avslutte det hele men en røyk. Jeg husker han ble temmelig oppgitt over at jeg forstyrret han. Noen riksmåltalende, overenergisk 27 åring ville han ikke høre på der og da. I alle fall ikke avtale et møte med! Det fikk vente.  Det endte med at han rett og slett slang på røret. Og jeg ble lettere sjokkert. Nå skal det være sagt at jeg faktisk er vandt til eldre karer med nykker. Jeg har mange av de i familien, så jeg ble ikke noe stresset, lei meg eller frustrert av oppførselen. Jeg tenkte bare. Nok et eldre menneske som ikke bør jobbe sammen med sånne som meg. Etter hvert gikk det seg til. Vi jobbet ikke mye sammen, men litt. Og vi var på en del felles møter. Og jeg hadde lært at, av den mannen skal jeg aldri forvente, kreve eller be om hjelp til noe som helst,  i hans hellige tid.

En dag kom det meg for øre at den gamle vaktmesteren hadde gitt meg et kallenavn. Han og hans mannelig yngre kollega hadde visstnok blitt enige om det. Og de andre kollegaene visste også om det. Det var nøtteskrika. Først ble jeg litt såret. Jeg må innrømme det. Det er ikke morsomt å få et ”stempel” uten å vite om det. I alle fall når alle andre visste om det, men ikke sa noe. Det hadde vært helt i orden om noen hadde sagt det til meg direkte, og med glimt i øyet. Men i denne sammenhengen var det ikke særlig positivt, fordi mine to kollegaer så på meg som en overivrig person som kom rett fra universitetet. Slik man ofte blir sett på i et lite arbeidsmiljø, hvor de andre ansatte er betraktelig eldre, og har vært der i flere tiår og dermed ”stivnet”  om jeg kan bruke et slikt ord.

Det gikk en stund. Jeg konfronterte ikke vedkommende med kallenavnet. Men en dag gjorde jeg det. Jeg tok de to karene for meg, overrumplet dem, og sa rett ut:

- Jeg vet hva dere kaller meg. Jeg har, ved en tilfeldighet fått snappet opp det.  Jeg vet dere kaller meg nøtteskrika. Men det gjør ikke noe. Jeg har faktisk tenkt på det. Det er et fint navn. Det er jo en flott kråkefugl. Fargerik og fin er den. Om den skriker stygt bryr jeg meg ikke så mye om for den er pen å se på, og er faktisk sjelden å se. Takk for at dere valgte den fuglen og ikke kråka som er sort og grå. Eller skjæra som er sort og hvit. Selv om skjæra er fin hun. Artig i hvert fall. Men det jeg ikke vil bli stemplet for er at jeg er sort og hvit. For eksempel at jeg har svart/hvitt tankegang. Jeg vil faktisk bli husket som en fargerik person. Derfor, takk skal dere ha. Og en ting til. Jeg har lært mye om dere. Blant annet har jeg lært at jeg aldri skal forstyrre dere i deres ”hellige” tid. Jeg virkelig beklager det. Det skal aldri gjenta seg.   

De ble stående måpende. Og det passet meg bra der og da.  I årene senere arbeidet vi fint sammen. Aksepterte hverandre. Til slutt gikk vaktmesteren av med pensjon. Mens den andre mannelige kollegaen fortsatte å arbeide på det samme stedet og gjør det fremdeles.  

Selv om jeg fikk navnet nøtteskrika på en litt uheldig måte, har jeg faktisk blitt fortrolig med kallenavnet. Derfor er det ett av mine navn. Men da jeg begynte å blogge ville jeg kalle bloggen Stilleben. Det er rett og slett fordi jeg fikk det for meg at nøtteskrika kunne bli en parodi-blogg. En blogg om livet i et reir. Det hadde vært litt morsomt, men i lengden ville jeg nok blitt lei av det. Nå bruker jeg bare nøtteskrikenavnet når det faller naturlig inn.

I sommer, på et loppis i Sverige, kom jeg faktisk over en plansje med Nøtteskriker på. Jeg måtte kjøpe den. Jeg kunne ikke la være. For blogginnlegg-anledningen har jeg hengt den på veggen over sofaen. Den skal ikke henge der, jeg vil ha den i gangen, det første rommet vi kommer inn i her i huset. Der vil den gjøre seg på hvitmalt panel. Men gangen er ikke ferdig pusset opp, enn så lenge henger den blant mine andre kvitrende plansjer i trappegangen opp til andre etasje. Men nå, for anledningen; er den plassert i et stilleben sammen med sofaen fra 50-tallet, teakbordet, keramikkvasen med hortensia og et vatt-skatt-teppe.

Må bare gjøre oppmerksom på at jeg faktisk har de beste arbeidserfaringene med menn. Vaktmesteren er et særtilfelle. I grunnen liker jeg godt å arbeide med menn. De er rett på sak. Det er lite føleri blant dem (og det holder meg i sjakk, for jeg er ei jente med tilbøyeligheter til føleri og noen ganger trenger jeg å bli ”distrahert” i forhold til det), og alle menn har ”en Fleksnes” i seg – noe som får meg både til å smile og le! Mannfolk er stort sett ålreite folk!

Jeg sa til lille sønnen i går ettermiddag; - Se der er vi.  Mamma har funnet en nøtt. Pappa står og ser på. Du titter nysgjerrig ut fra hullet i stammen og søstera , hun har flakset av sted. Han kikke med et forunderlig blikk på plansjen og på meg.